Jeg savner hverdagen

Jeg savner og stå opp i otta for å rekke og løpe før jeg skal på jobb.
Jeg savner og komme inn igjen og sulle litt før jeg oppdager at jeg må skynde meg i dusjen, slik at jeg kan rekke og slappe av før jeg må gå til bussen. Alltid alt for tidlig.
Jeg savner og spise frokosten min på bussen, mens jeg ser på en eller annen serie, før øynene sklir igjen og jeg sover meg på vei til Lillestrøm.
Jeg savner faktisk og våkne før Fetsundbrua og oppdaget at det går smått på grunn av kø.
Jeg savner og treffe kollegaene mine, kjøre ut med dem, ringe på dører. Jeg savner ja'ene jeg får på dør, ja, selv nei'ene savner jeg.
Jeg savner og spise lunsj i bilen, på en bensinstasjon da jeg har slukt matpakka mi på vei dit for å kunne unne meg noe bedre enn kjedelige brødskiver, jeg savner og sitte på en krakk utenfor Kiwi og spise matpakka.
Jeg savner og dra ut igjen etter lunsj og begynne å se fram til kvelden.
Jeg savner og sitte i bilen tilbake til Lillestrøm og lure på om jeg rekker firebussen.
Nå savner jeg faktisk køen før Hovinbakken på vei hjem.
Jeg savner og komme hjem og starte med middagen klokka fem.
Jeg savner og være sliten etter og ha fått mine 20-30000 skritt den dagen.
Jeg savner og gå å legge meg fordi jeg er sliten og jeg skal tidlig opp igjen neste dag og fordi jeg vet  det er fornuftig.

Jeg savner og glede meg til helg. En helg som går altfor fort, men som allikevel bryter opp hverdagen.

Jeg savner selvfølgelig lønningsposen også,.
Jeg savner og betale mer enn bare renter på lånet.
Jeg savner rett og slett hverdagen.

Lenge siden sist

Sitter nå her, det er tirsdag og snart dags for ukentlig lunsj med damene. En ordning som har kommet i gang på grunn av blant annet min permittering. Den andre i år. I dette rare 2020 som nå alle er så godt kjent med. 

Jeg har julepyntet som jeg bruker og koser meg egentlig, men dagene føles lengre og lengre, selv om jeg synes jeg får gjort mye. Jeg sover dårlig og det er tungt å komme seg ut på en daglig løpetur. Så også i dag, men gjennomførte. Jeg suller som jeg bruker å gjøre etter joggeturen, men fikk sjekket kjøleveske på bil, fylt bensin og spylt vekk den verste møkka på den når jeg allikevel var ute og kjørte. Jeg har kildesortert. Brettet tøy. Satt på ny maskin både med klær og oppvask. Og skal som sagt møte damene om omtrent halvannentime. Problemet er at jeg ikke klarer å mobilisere meg nok til å komme meg i dusjen. Det kjennes som jeg har bly i kroppen. Enda jeg gleder meg stort til disse eventene. 

Men nå. Nå skal deg skje. Jeg hopper bare i det og sånn da startet dagen.

Hjemsøkt

Nå begynner det å bli en tid siden jeg flyttet inn, huset ble solgt og tømt for det siste.
Sist mandag kunne jeg anse meg som ferdig, da ble siste lass kjørt på fyllinga, der jeg nok fikk litt stryk for sekkene mine.... beklager, jeg gjorde så godt jeg kunne, det er pinadø ingen enkel sak å kaste søppel lenger med tanke på sortering :), men lasset ble tømt med god hjelp også fra de som jobber der. Takk..

Siden jeg fikk god hjelp av "profesjonelle"så ble de aller fleste sekkene åpnet for å plukke ut ting som var havnet i feil sekk, og uten unntak dukket det opp en del greier som karene lurte på om jeg virkelig hadde tenkt å kaste. Jeg lukket øynene for det meste, men tok også med meg noe hjem som jeg ikke fikk meg til å slenge når jeg fikk spørsmålet.

Jeg tror det er alle de andre tingene jeg har kastet som hjemsøker meg om natta nå. Jeg drømmer om at jeg pakker, kaster og kjører til Spillhaug. I natt våknet jeg flere ganger av samme drøm, faktisk, kastingen min gikk rett og slett på repeat oppe i hodet mitt. Kanskje har jeg vært for tøff, men samtidig så har jeg ikke savnet noe ennå. Jeg har fremdeles en del uåpnede esker i kjelleren og tenker at den dagen jeg begynne å lure på noe er det der det er. Og at ungene har de viktigste tingene i sine esker. Jeg har vært redd for å kaste for mye fra barndommen deres og ba dem spare på det jeg syntes de burde spare på. Det var for det meste sånne ting jeg reddet fra Spillhaug også, minner fra barndommen til mine håpefulle.

Håper allikevel at drømmene om sortering og kasting ikke fortsetter, all den tid jeg var ganske sliten og utmattet av dette mens det stod på. For en som tenker kjekt å ha på det meste var det en vond prosess, det skal jeg ærlig innrømme, men gjort er gjort og jeg kunne forsåvidt ikke gjort det stort annerledes all den tid jeg nå bor på såpass liten plass.

Denne er det ikke jeg som har tatt vare på, men litt sånne ting synes jeg man skal har fra ungenes barndom.