Vemodig

En epoke er over, en ny begynner. I dag sier jeg takk og farvel til daglivarebransjen for å gå over i helsevesenet. Jeg føler meg fortsatt veldig heldig som fikk den jobben jeg skal begynne i og gleder meg til å ta fatt.

Men først skal jeg si farvel til arbeidsplassen min og de kollegaene som måtte befinne seg på jobb i dag, og det er faktisk litt trist å tenke på. Selve jobben skal jeg nok fint greie meg uten, den siste uka har ikke motivasjonen vært på topp, og i går kveld måtte jeg i tillegg gi fra meg ansvaret til etterkommeren min, og dermed kom jeg selv inn i en rolle jeg aldri har hatt der jeg er nå.

Det begynte for fem år siden med Lidl, en tid jeg aldri ville vært foruten, det var beintøft og konkurransen mellom oss Manpowervikarene var hard, alle ville ha jobb. Og jeg ble med å trakk et av de lengste stråene. Med tiden forsvant det noen som ble erstattet av andre. Selv gikk jeg fra en butikk til en annen og skjønte at det var sjakktrekk da min første butikk ble nedlagt like etter. Dermed kom mange av mine kollegaer etter meg og fellesskapet kunne fortsette. I fjor kastet derimot Lidl inn håndkle og vi fikk tilbud om jobb i nåværende kjede. Etterhvert forsvant den ene etter den andre og nå er det ikke mange igjen av oss. Men en har ettersom nye kollegaer har kommet til funnet igjen noe av det samme, selv om fellesnevneren fra tidligere var borte.

Men nå er det slutt, og selv om jeg ser fram til å begynne med noe helt annet så gruer jeg meg skrekkelig til i kveld, når skiftet mitt er over og jeg skal dra derfra som ansatt for siste gang.