Når lageret er tomt

Jeg hører vinden og regne utenfor når klokka ringer litt over sju for å stå opp å trene i dag. Normalt ville jeg ha stoppet klokka, stått opp og tatt fatt på dagens treningsøkt. Men ikke i dag, i dag slumret jeg først, før jeg stilte klokka fram og tenkte, jeg kan trene i kveld. Det er ikke første gangen de siste ukene at dette har skjedd. Og det er ikke fordi jeg er lei trening, nå kommer jeg til å gå på jobb i hele dag og kjenne at det er noe som er feil, at det er noe som mangler. Jeg liker best å trene før jobb, nemlig. Men når energien ikke rekker til både trening og jobb, da skjønner selv jeg at jeg må velge det ene fremfor det andre, og at da er jobben viktigst, for andre i det minste. Så i dag blir det kveldsøkt med siste rest av energi.

Med mitt aktivitetsbånd vet jeg at jeg nesten hver natt sover omtrent sju timer, pluss/minus. Uten dette båndet, men som kan bevise det, sover jeg faktisk veldig godt om natta nå, mange netter uten å være våken i det hele tatt, og det har jeg tenkt på som en skikkelig gave etter år med urolig og lite søvn, men når det ikke er nok for å føle seg uthvilt, da vet jeg ikke lenger.


Med jevne mellomrom har jeg jo slitt med B12-mangel, kanskje det er så enkelt som det denne gangen også, men nå har jeg stunder litt utpå dagen da hodet føles ullent, som om jeg er sulten, eller har tatt sterke smertestillende på tom mage, en utrolig rar og ekkel følelse, som riktignok går over, men lell. Det er ikke er det vondt heller, men jeg har bestilt legetime for å sjekke ut om det er mangler av noen viktige vitaminer eller noe sånn, for sånn som det er nå skal det ikke være.

I natt har jeg vært noe våken, men det er nok ikke derfor jeg er så himla sliten, for det har jeg vært lenge nå.