En time

Hva rekker man egentlig på en time?
Nå har jeg en snau time før jeg må dra på jobb og mulighetene er mange, men mens minuttene tikker seg av gårde og spiser opp timen blir det stadig færre ting jeg rekker og gå i gang med. Jeg kunne selvfølgelig tatt et lite sjau her i huset, men siden det egentlig ikke ser så ille ut så dropper jeg det.
Jeg kunne sikkert dratt og tatt turen innom postkontoret og hentet en pakke, men siden jeg vet at jeg skal samme vei i morgentidlig dropper jeg det. For når jeg først er ute av huset så er jeg ute av huset, og hva skal jeg da finne på den restrerende tiden før jobb? Jeg kunne kanskje dratt og tittet litt etter julegaver, men kjenner at jeg mangler den ånden i dag så det får også vente.
Jeg kan bruke tiden på å lese litt i boka mi, jeg kan sitte og surfe på nettet eller jeg kan velge å gjøre som jeg nå gjør, blogge litt, mens timen skrenkes inn og tiden for avreise kommer nærmere og nærmere. Det er uansett snart tid for å hoppe i arbeistøyet, siden jeg har vært ute i "hemmelig" oppdrag tidligere i dag, sitter jeg fremdeles i mine hemmeligeoppdragklær. Jeg tror jeg starter der, så ser jeg hvor mye tid som er igjen når jeg er jobbklar. Kveldsjobbing er ikke alltid like gøy, særlig ikke denne ventingen.

Jeg drepte et dyr

På vei hjem fra en venninne nå for litt siden drepte jeg et dyr. Brått var det foran hjulene og jeg hadde ingen sjanse til å unngå det, og ganske riktig, da jeg fikk snudd og kjørt tilbake lå den lille skrotten på veien, død. Og si at det så ut som den sov er å overdrive, jeg så veldig godt at denne minken eller hva det var aldri mer ville våkne. Men å kjøre videre og la den ligge der var heller ikke aktuelt så mens kvalmebølgene red meg forsøkte jeg, ja, jeg gjorde virkelig det, å få den ut av veien. Jeg greide ikke. Men jeg greide heller ikke å kjøre videre og håpet at noen billister forbarmet seg over hjelpesløse meg. Heldigvis var det tilslutt en som stoppet og fikk lagt dyret i grøfta, men jeg greier ikke helt å glemme tanken på at jeg faktisk drepte det lille uskyldige dyret. Håper aldri jeg opplever det igjen.

Er jeg så lett å lese?

I dag kom en kunde bort til meg på jobben.
- Du er så glad om dagen, sier damen
- Ja, det stemmer nok det, svarer jeg mens jeg forsøker å komme meg videre.
Man har en jobb å gjøre og jeg er ikke så godt vant med at kundene påpeker sinnstemningen min. Riktignok er det ikke mer enn drøye to uker siden (rett før jeg ble sykemeldt på grunn av ryggen) en eldre dame sa til meg at du virker litt sliten, jeg er ikke vant til å se deg sånn, sa hun, men det er jo ikke akkurat det du ønsker å høre da. Det er tross alt bedre med kommentaren til damen i dag.
- Du skinner, fortsatte hun.
Jeg smilte og takket og vet med meg sjøl hvorfor jeg skinner, jeg vet hvorfor jeg svever over golvet når jeg går, og det er ikke på grunn av den plagsomme psoriasisen under foten, det er rett og slett tanken på kjæresten min som gjør meg så glad. Og selv om jeg nesten bobler over og har lyst til å fortelle hele verden om denne fantastiske mannen så må jeg holde munn, i hvertfall ovenfor kundene hos oss, så får jeg heller boble litt over når jeg snakker med familie, venner og kollegaer.

Når det gjelder dame nummer to skal det nevnes at hun insisterer på at jeg selger henne flaxloddene og lottokupongene, hun mener bestemt at det bringer lykke og at det kun er da hun vinner og hun hadde rett i at jeg var sliten. Og om hennes påstander holder stikk har hun dessverre ikke vunnet mye de siste to ukene, men jeg er back in buisness. Og jeg tror ikke jeg virker sliten nå, bare veldig glad!