Linerla

Denne linerla har bestemt seg for å plage husets katt. Den setter seg faktisk en meter over katten Mons og bråker og bråker, men Mons bryr seg faktisk ikke overhodet. Utrolig nok. Og linerla på sin side virker heller ikke spesielt redd hverken husets katt eller folk, den kommer igjen og igjen. Går ut fra at det er den samme i hvertfall...i dag fløy den selvfølgelig da jeg gikk inn for å hente kamera for å forevige Mons og denne fuglen. Den kom igjen, men da hadde Mons trukket inn....kanskje neste gang får jeg blinkskuddet?

Klissete affære

Spinke og spare skal lenge vare....så gjorde jeg med min fantastiske Dødehavsskrubb og, nå 14 timer etter at jeg var i dusjen og tenkte å skrubbe har jeg antydning til den klissete saken som den opprinnelige skrubben hadde forvandlet seg til. Fordi jeg ikke lenger fikk kjøpt akkurat denne skrubben lenger har jeg blitt gjerrig. Litt for gjerrig tydeligvis og endskapen ble at jeg måtte kaste en halv krukke med noe som ikke lenger luktet behagelig eller gjorde kroppen silkemyk. Det luktet harskt og det var særdeles seigt.

Selvfølgelig burde jeg ha stoppet for jeg merket jo at konsistensen ikke var som den en gang hadde vært, men jeg tenkte at bare jeg får på litt vann og begynt å skrubbe så blir den nok bedre. Men den gang ei, venstre arm fra skulder og helt ut til fingertuppene + den høyre hånda har i nesten hele dag vært som jeg ville ha vært om jeg hadde blitt rullet i tjære.

I desperasjon har jeg brukt andre skrubber, dusjsåpe, såpe, zalo og olje. Siste var nok det som tok mest slik at jeg kunne reise bort med kortermet uten å se ut som, tja, si det....som om jeg var rullet i tjære og håndkle.

Moralen er, det er ikke alt som er like smart å spare på....

Klattelading

Utenlandstur nummer to er unnagjort. Siden 6. mai og til søndag har jeg vært borte to langhelger og en skulle tro at batteriene ble ladet opp til det ytterste på sånne turer. Men etter den siste langhelgen i Riga føler jeg vel egentlig bare at jeg har blitt klatteladet. Jeg er faktisk veldig sliten. Det kan henge sammen med at Riga er en by som bør forseres til fots, at det var langt til nærmeste bussholdeplass fra stedet vi bodde og at når vi bestemte oss for å ta en annen buss fra annen holdeplass plutselig oppdaget at gata vi skulle gå i ikke var på kartet så ble det enda mer ekstragåing før vi på en eller annen måte endte opp på den holdeplassen vi normalt brukte. Damer på tur, liksom. Med kart. Selv er jeg råtten på kartlesing, men trodde det hadde endret seg litt da Roar og jeg var i Kraków, da greide jeg faktisk i samarbeid med min kjære og skjønne og gå etter kartet! Så jeg prøvde meg litt før jeg forstod at mine kartferdigeheter fra Polen kun må ha vært et blaff.

Nå er det drøye to uker til jeg igjen skal ut å reise, denne gangen tar jeg med både Josefine, Joakim og Roar på korpsturen til Scarbourugh. Jeg kjenner at jeg begynner å glede meg til å dra med de som står meg nær og at det helt sikkert blir en fornøyelse å dra med korpset, selv om det kanskje heller ikke blir noen anledning til å gjøre noe annet enn å klattelade batteriene. Programmet er spikret og det er visst bare en spillefri dag på de fem dagene.

Men nå skal jeg først jobbe et par uker og lade batteriene her hjemme før turen til England, og kanskje jeg i løpet av dagen får pakket UT av kofferten etter siste tur.