Klattelading

Utenlandstur nummer to er unnagjort. Siden 6. mai og til søndag har jeg vært borte to langhelger og en skulle tro at batteriene ble ladet opp til det ytterste på sånne turer. Men etter den siste langhelgen i Riga føler jeg vel egentlig bare at jeg har blitt klatteladet. Jeg er faktisk veldig sliten. Det kan henge sammen med at Riga er en by som bør forseres til fots, at det var langt til nærmeste bussholdeplass fra stedet vi bodde og at når vi bestemte oss for å ta en annen buss fra annen holdeplass plutselig oppdaget at gata vi skulle gå i ikke var på kartet så ble det enda mer ekstragåing før vi på en eller annen måte endte opp på den holdeplassen vi normalt brukte. Damer på tur, liksom. Med kart. Selv er jeg råtten på kartlesing, men trodde det hadde endret seg litt da Roar og jeg var i Kraków, da greide jeg faktisk i samarbeid med min kjære og skjønne og gå etter kartet! Så jeg prøvde meg litt før jeg forstod at mine kartferdigeheter fra Polen kun må ha vært et blaff.

Nå er det drøye to uker til jeg igjen skal ut å reise, denne gangen tar jeg med både Josefine, Joakim og Roar på korpsturen til Scarbourugh. Jeg kjenner at jeg begynner å glede meg til å dra med de som står meg nær og at det helt sikkert blir en fornøyelse å dra med korpset, selv om det kanskje heller ikke blir noen anledning til å gjøre noe annet enn å klattelade batteriene. Programmet er spikret og det er visst bare en spillefri dag på de fem dagene.

Men nå skal jeg først jobbe et par uker og lade batteriene her hjemme før turen til England, og kanskje jeg i løpet av dagen får pakket UT av kofferten etter siste tur.