Er det det nå...?

Men hva var det som var? Jeg satt og leste et blad, et gammelt ukeblad, fått med hjemmefra og vet jeg leste om noe som virket snålt. Og som jeg kommenterte for meg selv; er det det nå...
Jeg bladde videre og setningen hadde brent seg fast, men, jeg er ikke i stand til å huske hva det var jeg tenkte det om...
Jeg måtte fram igjen med ukebladet, bla meg tilbake til artikkelen for å komme på hvorfor jeg hadde tenkt det jeg gjorde. Egentlig er jeg ikke sikker på hvorfor jeg hadde tenkt heller, muligens var det noe om grønnsåpebruk, for det var liksom ikke så mye nytenkning på siden jeg vet jeg hadde lest på....men det ble i det minste noen tanker rundt glemsomheten som av og til inntreffer...

Kebabmiddag

Det evinnelige spørsmålet, hva skal vi ha til middag, kommer også når jeg er alene her i heimen. I dag lurte jeg lenge på hva som kunne være fristende og ikke alt for tidkrevende å lage. Tacosuppe? Njai, for lang tid å lage, egg og bacon? Nei, frister ikke egentlig det heller. Kebab? Ja, men da må jeg ut. Kyllingfilet med tilbehør? Uff, nei. Hmm...hva finner man på da, lurte på tacosuppe igjen, men fristet ikke så veldig og begynne med det så i kveld vant kebaben - igjen. Sterk kebab, stor, sterk kebab, verdt en kjøretur og verdt hver eneste krone, rett og slett. 

Inte visste jag....

.....at jeg var så avhengig av venstrearmen.

Langfredag og familiepilkekonkurranse. Som jeg gledet meg til å treffe størsteparten av mors slekt på isen!
De fleste forberedelsene var unnagjort, bare litt smelting av smør til vaffelsteking først...som endte med at med at jeg skvulpet smeltet smør utover den ene hånda. Med avkjøling og noe av mors remedier på så sluttet det å gjøre vondt og vaffelstekingen kunne begynne. Denne overlot jeg etterhvert til noen andre for å gå ned på brygga og ordne bord og stoler. Det var glatt på veien ned, så jeg gikk pent på kanten. Fikk ordnet det jeg skulle og skulle gå opp igjen til huset. Da var bror med familie kommet og jeg gikk og snakket med dem, baklengs, med joggesko. Glemt var isete vei og....så lå jeg der. Det eneste jeg tenkte på da jeg forstod at jeg var i fritt fall var å redde hodet fra å smelle i isen. Trodde både halebein og arm måtte være brekt, men merkelig nok gikk det bra med halebeinet. Armen derimot, den fikk seg en skikkelig trøkk. Og er nå nesten tre døgn senere fremdeles vond, veldig vond. Jeg vil ikke bli overrasket om jeg får en telefon fra en røntgenlege om at det er brudd der, men håper jo at legen som så på bildene fredag har rett og at det bare er armen som er kraftig forslått.
Det eneste som gleder midt oppe i dette er legens beskjed om at jeg har sterkt skjellet. Muligens på grunn av treningen! Men ellers er det ikke så mange fordeler med denne ubrukelige venstrearmen. Ikke visste jeg at venstrearmen var så viktig...