Vel, da har jeg funnet årsaken til de jævelske smertene som startet i lysken for mer enn et år siden. Smertene jeg trodde ville gå over bare jeg ignorerte dem lenge nok og ikke kastet inn håndkleet.
På slutten av fjoråret begynte det å murre i hoften også, jeg satte det vel ikke helt i sammenheng med smertene fra lysken, men det gikk helt klart fra vondt til verre. Det som i starten hadde vært vondt når jeg gikk, og ikke når jeg løp var ikke lenger sånn. Da hofta begynte å blande seg inn ble selv det å løpe vondt, gå trapper, sette seg inn i bilen, bremse, ta på høyre sokk, høyre bukseben, knyte høyre sko, alt gjorde sinnsykt vondt. Og en skulle kanskje tro at natten ville komme som en befrielse av dagen, men den gang ei, sa Tordenskiold. Nettene var og er et sant lite helvete, der det å finne en god liggestilling er en utfordring.
I januar greide jeg knapt å sette det ene benet foran det andre, jeg begynte å skjønne at løpeturene mine kanskje snart måtte ta slutt. Siste turen jeg tok ute ble sånn, en seks kilometer som krympet for hver meter, det får bli fem kilometer, nei, forresten, jeg tror jeg bare greier fire, jeg snur nå, etter to kilometer. Fire kilometer vondt holdt lenge. Dagen etter prøvde jeg tredemølla og skjønte at nok var nok. Det var med tungt hjerte jeg innså at jeg trengte hvile, restituere og bli frisk.
Hele februar gikk uten løpetur. Jeg kom meg etterhvert til legen som henviste meg til fysioterapi og ga meg fortsatt løpenekt til jeg hadde vært der. I mars var det fremdeles like vondt, og de første timene med fysioterapi hadde ikke gitt resultater så jeg innvilget meg selv noen korte, korte løpeturer, jeg ble ikke bedre, og bare litt verre....
Da fysioterapeuten sa at han ikke turte å gi mer behandling uten noen bilder og forholde seg til, øynet jeg i det minste et håp om et svar på hva dette var. Som kjent tar ting tid, jeg kortet ventetiden med noen ørsmå, vonde joggeturer der også kondisjonen nå var blitt borte mens jeg ventet på resultatet av bildene. Og i går kom den endelige diagnosen, slitasjegikt, eller artrose, kall det hva du vil. Verst har det gått ut over høyre hofte, men det er også antydning på venstre side. Jeg er ikke 50 enda og har hofter som en 60-70 åring. Det er til å grine av, rett og slett.
Nå vet jeg hva som er grunnen, og jeg vet at trening kan hjelpe og treningsviljen, den har jeg. Jeg har bestilt meg en sånn romaskin som alternativ trening, og jeg skal løpe igjen!!
Leste nettopp en artikkel nå som ga nytt håp :)
Hva slags egentrening er aktuell?
Jeg skal innrømme at svaret på røntgenbildene knuste drømmen om å løpe halvmaraton, men ikke drømmen om igjen å kunne løpe!
På slutten av fjoråret begynte det å murre i hoften også, jeg satte det vel ikke helt i sammenheng med smertene fra lysken, men det gikk helt klart fra vondt til verre. Det som i starten hadde vært vondt når jeg gikk, og ikke når jeg løp var ikke lenger sånn. Da hofta begynte å blande seg inn ble selv det å løpe vondt, gå trapper, sette seg inn i bilen, bremse, ta på høyre sokk, høyre bukseben, knyte høyre sko, alt gjorde sinnsykt vondt. Og en skulle kanskje tro at natten ville komme som en befrielse av dagen, men den gang ei, sa Tordenskiold. Nettene var og er et sant lite helvete, der det å finne en god liggestilling er en utfordring.
I januar greide jeg knapt å sette det ene benet foran det andre, jeg begynte å skjønne at løpeturene mine kanskje snart måtte ta slutt. Siste turen jeg tok ute ble sånn, en seks kilometer som krympet for hver meter, det får bli fem kilometer, nei, forresten, jeg tror jeg bare greier fire, jeg snur nå, etter to kilometer. Fire kilometer vondt holdt lenge. Dagen etter prøvde jeg tredemølla og skjønte at nok var nok. Det var med tungt hjerte jeg innså at jeg trengte hvile, restituere og bli frisk.
Hele februar gikk uten løpetur. Jeg kom meg etterhvert til legen som henviste meg til fysioterapi og ga meg fortsatt løpenekt til jeg hadde vært der. I mars var det fremdeles like vondt, og de første timene med fysioterapi hadde ikke gitt resultater så jeg innvilget meg selv noen korte, korte løpeturer, jeg ble ikke bedre, og bare litt verre....
Da fysioterapeuten sa at han ikke turte å gi mer behandling uten noen bilder og forholde seg til, øynet jeg i det minste et håp om et svar på hva dette var. Som kjent tar ting tid, jeg kortet ventetiden med noen ørsmå, vonde joggeturer der også kondisjonen nå var blitt borte mens jeg ventet på resultatet av bildene. Og i går kom den endelige diagnosen, slitasjegikt, eller artrose, kall det hva du vil. Verst har det gått ut over høyre hofte, men det er også antydning på venstre side. Jeg er ikke 50 enda og har hofter som en 60-70 åring. Det er til å grine av, rett og slett.
Nå vet jeg hva som er grunnen, og jeg vet at trening kan hjelpe og treningsviljen, den har jeg. Jeg har bestilt meg en sånn romaskin som alternativ trening, og jeg skal løpe igjen!!
Leste nettopp en artikkel nå som ga nytt håp :)
Hva slags egentrening er aktuell?
- Trening i basseng, sykling, skigåing eller gange/lett jogging på mykt underlag er fine treningsformer. Å gå tur i skog og mark er ypperlig. Gange på hardt underlag bør derimot unngås.
(sitat http://www.sinnetshelse.no/)
Jeg skal innrømme at svaret på røntgenbildene knuste drømmen om å løpe halvmaraton, men ikke drømmen om igjen å kunne løpe!
 |
| Sist søndag løp/gikk jeg 5 kilometer for første gang på lenge, her er et bilde halvveis i løpeturen. |
