Hamsteren

Jeg har vært som en hamster. Jeg har hamstret. I motsetning til hamsteren har jeg i svært sjeldne tilfeller fått noe særlig nytte av alle tingene jeg har hamstret.  Men tenkt, kjekt å ha, jeg kan få brukt for det en vakker dag.

Nå angrer jeg på hamsterferdighetene mine. Nå ser jeg hvor mange ting jeg har, nå da valget er tatt om å selge og flytte.

Det virker som om jeg har spart på alt, absolutt alt. Det er noe alle steder, i kjeller, alle rom, kott, loft, garasje, utedo og vedbod. Jeg flyttet inn i dette huset der det stod igjen masse, både skrot og brukbare ting, jeg har handlet på salg, tatt over ting andre skulle kaste, og det har liksom aldri tatt noen ende.

Av og til har jeg vært "flink" og kastet, en periode forsøkte jeg å kaste minst fem ting hver dag, men hadde noen sett hva de fem tingene var hadde de nok ledd av meg. For det kunne være et lokk til en boks jeg ikke hadde, en kulepenn, en isboks eller noe annet tral,som jeg ikke engang merket ble borte.

Ting jeg ALDRI fikk bruk for en vakker dag, ikke på de årene jeg har bodd her i hvertfall.

Jeg har kastet, lagt ut på finn, gitt bort og solgt i noen uker nå. Og enda så er det et hav at greier igjen som jeg vet jeg ikke får plass til på mitt nye sted. Jeg vet at jeg må gå enda grundigere til verks, ikke tenke nostalgi, minner eller rett og slett, kjekt å ha.

Og jeg har lært, jeg skal aldri mer være en hamster.

Bildet er lånt av: http://dyrlegenettet.no

Valget er tatt

Og jeg sover godt om natten..

Etter 17 år og to måneder (minus et drøyt år), har jeg bestemt meg for å selge huset.
Huset jeg en gang kjøpte da jeg var arbeidsledig og med lite penger og trengte kausjonist for å kunne kjøpe det billigste huset som var og oppdrive. Et hus som trengte oppgradering og kjærlighet. Kjærlighet til huset har jeg greid og gi, og ungene og jeg har hatt et tak over hodet. Et tak som har vært vårt og der vi slappe bekymre oss for leiekontrakter som ville utløpe. Vi kjøpte oss trygghet den gangen i 2002 og jeg angrer aldri på det.

I dag ser jeg at tryggheten jeg kjøpte kanskje burde vært mer "ferdig" og ligget mer sentralt, vi var avhengig av bil hit og dit, alltid. En kunne alltids sykle på sommeren, men en visste at en alltid måtte ha en bil som startet, for å komme seg på jobb, butikk, til venner, trening osv.
Skulle jeg ut en kveld så måtte det planlegges nøye, så turene ut ble sjeldne for mitt vedkommende, og jeg visste ikke om noe annet så jeg savnet det jo heller ikke. Det var sånn det skulle være, trodde jeg.

Helt til jeg opplevde noe annet en god periode av livet mitt. Bo sentralt, bare kunne stikke på butikken, gå til bussen og kjøre kollektivt på jobb, ut og ta en øl eller tre, og bare ikke være avhengig av den bilen, det var så godt at jeg greier ikke beskrive det, og nå savner jeg det, savner det så mye at jeg har bestemt meg for å flytte.

Hadde jeg vært en snegle ville jeg tatt huset på ryggen og funnet et annet sted, selv om huset aldri kommer til å bli ferdig med meg som eier, men tross alt har jeg vært glad i dette huset, rommene og hagen og vemodig blir det nok den dagen det ikke lenger er mitt, men siden det ikke fungerer sånn har takstmann vært her og gitt sin bedømmelse av huset. Time med banken er bestilt, megler har jeg på hånden og alt ligger vel til rette for å ta neste skritt. Lukke et kapittel og starte på nytt, et helt annet sted, der jeg kan føle på friheten av og ikke måtte eie en bil (selv om jeg selvfølgelig skal beholde den også). Det å slippe å komme på jobb 40 minutter før tiden etter og ha brukt over to timer for å komme dit. Halvannen time og vel så det hjem, er grunn god nok. Luksusen av og gå til bussen før jobb, eller og bare kunne stikke ut en kveld, uten å måtte være avhengig av sjåfør. drosje eller siste buss klokka halv åtte (og fortsatt være avhengig av skyss den siste biten).

Jeg vil savne uteplassen, at snøen for det meste blåser bort, men ikke vinden. 

Skjermbyttet fra helvete

Jeg skal aldri mer kjøpe rød telefon. Jeg er ganske forsiktig med telefonene mine, men røde telefoner. De blir knust. Husker ikke helt når min kjære røde iPhone falt i bakken, men jeg har levd en stund med knust skjerm, rett og slett fordi det er dyrt og bytte og fordi jeg har kviet meg for å være uten min kjære røde i en stund. Ved juletider oppdaget jeg en forretning som byttet skjerm på en time for 1600kr så da bestemte jeg meg for at nå, nå skulle det snart skje. 

Onsdag var en dag jeg kunne leve noen timer uten telefon, så da ble den innlevert for skjermbytte. Prisen hadde steget til 2200kr riktignok, men fikk prutet ned til 2000 inklusive glassbeskyttee til en verdi av 499, så jeg tok mine siste penger og gikk for ny og hel skjerm. Så langt, alt vel. 

Når jeg fikk tilbake telefonen så den veldig fin ut. Lykke. Helt til jeg oppdaget at her var noe som ikke stemte. Ringe, joda, men som sikkert mange husker fra tidligere touchtelefoner, der man stadig satte folk på vent fordi man kom bort i den funksjonen når telefonen ble holdt mot øret virket ikke. Og jeg satte på vent, gang på gang. Siden jeg ikke hadde kommet så langt var det å gå tilbake og klage. Selvfølgelig skulle det fikses, men tre menn lette etter en skrutrekker uten hell og jeg ble tilslutt bedt om å komme tilbake torsdag, med meg fikk jeg ørepropper som kunne brukes til det ble fikset!! Jaja. Rakk ikke firebussen, og skulle gi beskjed gjennom disse nye proppene. Som slettes ikke funket. Lyden kom gjennom telefonen og ikke ut til proppene i ørene. Tilbake igjen. De beklaget og skulle se på det også påfølgende dag. Vi avtalte at det skulle komme noen halv ni så det kunne bli ordnet før jobb for i går måtte jeg ha telefonen. 

Opp tidlig. Tidligere buss og ned med telefonen. Det varte og det rakk. Uten telefonen som da ble fikset fikk jeg heller ikke ringt og gitt beskjed om noen minutters forsinkelse, så da jeg endelig fikk telefonen og kunne gi beskjed ble jeg nokså arg da jeg oppdaget at hjemknappen slettes ikke virket. I stedet kom den som en slags «nødløsning» på skjermen, og kode måtte slås inn for å komme seg inn. Denne nødknappen må brukes for å komme seg ut av programmer og er i veien for det meste selv om den kan flyttes på. Måtte tilslutt ta med telefonen som den var, med ny avtale i dag. Da ga jeg dem en halvtime ekstra og sa jeg er der åtte. 

De ringte på dagen i går. Om jeg kunne komme med den etter jobb og vente et par tre timer så skulle den bli ordnet. Jeg hadde ingen mulighet til det all den tid jeg er avhengig av buss, ikke bare en, men to og den andre går ikke til alle døgnets tider, så har avtale i dag. Om å levere, få en lånetelefon og få tilbake telefonen i god stand i løpet av formiddagen. Kjørt ut til meg på jobb. Serviceminded, de får for det, men om de klarer å sette telefonen min tilbake til sånn den skal være begynner jeg jo å tvile på. Øreproppene virker fremdeles ikke (kun originale propper) og batteriet tømmes på null komma svitsj, i natt fra 97% klokka 23.00 til 47% klokka 04.07 på spareblussmodus. 

Det lukter litt ny telefon, men ikke rød. 

Jeg har hatt to røde telefoner. Aldri mer. De blir knust. Gammel, god årgang her.  :)