Og jeg sover godt om natten..
Etter 17 år og to måneder (minus et drøyt år), har jeg bestemt meg for å selge huset.
Huset jeg en gang kjøpte da jeg var arbeidsledig og med lite penger og trengte kausjonist for å kunne kjøpe det billigste huset som var og oppdrive. Et hus som trengte oppgradering og kjærlighet. Kjærlighet til huset har jeg greid og gi, og ungene og jeg har hatt et tak over hodet. Et tak som har vært vårt og der vi slappe bekymre oss for leiekontrakter som ville utløpe. Vi kjøpte oss trygghet den gangen i 2002 og jeg angrer aldri på det.
I dag ser jeg at tryggheten jeg kjøpte kanskje burde vært mer "ferdig" og ligget mer sentralt, vi var avhengig av bil hit og dit, alltid. En kunne alltids sykle på sommeren, men en visste at en alltid måtte ha en bil som startet, for å komme seg på jobb, butikk, til venner, trening osv.
Skulle jeg ut en kveld så måtte det planlegges nøye, så turene ut ble sjeldne for mitt vedkommende, og jeg visste ikke om noe annet så jeg savnet det jo heller ikke. Det var sånn det skulle være, trodde jeg.
Helt til jeg opplevde noe annet en god periode av livet mitt. Bo sentralt, bare kunne stikke på butikken, gå til bussen og kjøre kollektivt på jobb, ut og ta en øl eller tre, og bare ikke være avhengig av den bilen, det var så godt at jeg greier ikke beskrive det, og nå savner jeg det, savner det så mye at jeg har bestemt meg for å flytte.
Hadde jeg vært en snegle ville jeg tatt huset på ryggen og funnet et annet sted, selv om huset aldri kommer til å bli ferdig med meg som eier, men tross alt har jeg vært glad i dette huset, rommene og hagen og vemodig blir det nok den dagen det ikke lenger er mitt, men siden det ikke fungerer sånn har takstmann vært her og gitt sin bedømmelse av huset. Time med banken er bestilt, megler har jeg på hånden og alt ligger vel til rette for å ta neste skritt. Lukke et kapittel og starte på nytt, et helt annet sted, der jeg kan føle på friheten av og ikke måtte eie en bil (selv om jeg selvfølgelig skal beholde den også). Det å slippe å komme på jobb 40 minutter før tiden etter og ha brukt over to timer for å komme dit. Halvannen time og vel så det hjem, er grunn god nok. Luksusen av og gå til bussen før jobb, eller og bare kunne stikke ut en kveld, uten å måtte være avhengig av sjåfør. drosje eller siste buss klokka halv åtte (og fortsatt være avhengig av skyss den siste biten).
Etter 17 år og to måneder (minus et drøyt år), har jeg bestemt meg for å selge huset.
Huset jeg en gang kjøpte da jeg var arbeidsledig og med lite penger og trengte kausjonist for å kunne kjøpe det billigste huset som var og oppdrive. Et hus som trengte oppgradering og kjærlighet. Kjærlighet til huset har jeg greid og gi, og ungene og jeg har hatt et tak over hodet. Et tak som har vært vårt og der vi slappe bekymre oss for leiekontrakter som ville utløpe. Vi kjøpte oss trygghet den gangen i 2002 og jeg angrer aldri på det.
I dag ser jeg at tryggheten jeg kjøpte kanskje burde vært mer "ferdig" og ligget mer sentralt, vi var avhengig av bil hit og dit, alltid. En kunne alltids sykle på sommeren, men en visste at en alltid måtte ha en bil som startet, for å komme seg på jobb, butikk, til venner, trening osv.
Skulle jeg ut en kveld så måtte det planlegges nøye, så turene ut ble sjeldne for mitt vedkommende, og jeg visste ikke om noe annet så jeg savnet det jo heller ikke. Det var sånn det skulle være, trodde jeg.
Helt til jeg opplevde noe annet en god periode av livet mitt. Bo sentralt, bare kunne stikke på butikken, gå til bussen og kjøre kollektivt på jobb, ut og ta en øl eller tre, og bare ikke være avhengig av den bilen, det var så godt at jeg greier ikke beskrive det, og nå savner jeg det, savner det så mye at jeg har bestemt meg for å flytte.
Hadde jeg vært en snegle ville jeg tatt huset på ryggen og funnet et annet sted, selv om huset aldri kommer til å bli ferdig med meg som eier, men tross alt har jeg vært glad i dette huset, rommene og hagen og vemodig blir det nok den dagen det ikke lenger er mitt, men siden det ikke fungerer sånn har takstmann vært her og gitt sin bedømmelse av huset. Time med banken er bestilt, megler har jeg på hånden og alt ligger vel til rette for å ta neste skritt. Lukke et kapittel og starte på nytt, et helt annet sted, der jeg kan føle på friheten av og ikke måtte eie en bil (selv om jeg selvfølgelig skal beholde den også). Det å slippe å komme på jobb 40 minutter før tiden etter og ha brukt over to timer for å komme dit. Halvannen time og vel så det hjem, er grunn god nok. Luksusen av og gå til bussen før jobb, eller og bare kunne stikke ut en kveld, uten å måtte være avhengig av sjåfør. drosje eller siste buss klokka halv åtte (og fortsatt være avhengig av skyss den siste biten).
 |
| Jeg vil savne uteplassen, at snøen for det meste blåser bort, men ikke vinden. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar