Jeg har kommet i hvilemodus. Etter all rydding, kasting, pakking, fotografering og visning stoppet det helt opp for meg. Selv etter en uke med ferie rett før visningen, da huset var nesten klart for første visningsrunde. Jeg følte jeg hadde ladet batteriene, men etter visningen så var det helt tomt. Jeg kommer liksom ikke i gang med noe etter at jeg kommer hjem fra jobb blir det kanskje mat og sofa, mens hodet jobber på høygir for å finne ut hva jeg kan gjøre nå. Det er fortsatt mye å pakke, det er fremdeles ting å kaste, men så lenge jeg må gå for minst en visningsrunde er jeg usikker på hva jeg skal/bør/kan fjerne, så da ender jeg opp med å gjøre ingenting. Ingenting som er fornuftig med tanke på at jeg overtar leiligheten om fire dager!! :)

Ikke i min villeste fantasi hadde jeg tenkt at jobben med å selge kunne bli så omfattende, jeg visste jeg hadde mange ting, jeg visste at tidligere eier fortsatt hadde mange ting her, selv om jeg har kastet mye før. Jeg tror faktisk at nesten halvparten av søpla jeg har kastet her de siste 17 årene er ting som stod igjen. Akkurat som ikke jeg har vært flink nok til å samle selv, liksom. Litt irriterende å tenke på, men sånn ble det.

Tingene som er igjen i huset nå er ting jeg vurderer, en del vet jeg at jeg ikke skal ha med videre i livet, noe vet jeg at jeg skal oppbevare i kjellerboden fordi de betyr noe for meg og ikke vil få plass i den nye kåken, men hva skal jeg gjøre mens jeg venter? Nå føler jeg at jeg bor i et utstillingslokale, jeg er nesten redd for å lage mat, gjøre noe, pakke mer med tanke på neste visning, all den tid det ikke har kommet noe bud. Jeg er redd for å legge eller pakke bort ting som jeg vil trenge, noe jeg selvfølgelig allerede har følt på og har måttet kjøpe nytt fordi jeg enten ikke vet hvor jeg har det eller det er nedpakket i kjelleren dit jeg skal flytte.

Nå er jeg liksom sånn midt i mellom, men jeg gleder meg fortsatt like mye til 1.april, og har fremdeles ikke kjent noen klump i magen. Bare en glede over å flytte inn i min kule leilighet.

Klappet og klart

Halvannen uke etter at avtale med fotograf ble gjort kom jeg i mål. 
Et helt hus skulle renskes for alt unødvendig og mere til. 
Jeg har grått, jeg har bannet som aldri før når ting har veltet, jeg har snublet i en sekk eller en eske, når noe har gått i golvet, ja, egentlig veldig mye. Beklager det ungene mine, det har bare vært et utløp for alt stresset, frustrasjonen over alt for mange ting, kaoset som oppstod og som viste meg at hver time telte for å komme i land. 
Jeg satte deadline klokka 12.00 i går, 12.44 kunne ungene og jeg endelig klappe oss selv på skuldrene og si; well done. 
Vi feiret med gedigent måltid på McDonalds i Tøcksfors, ikke snakk om at noe eller noen skulle få rote til igjen før etter at bilder er tatt senere i dag. 
Vi har rømt huset for natten også, tryggest sånn. Utrolig hvordan bare det å gå gjennom et rom kan sette spor. 

Men det viktige. Jeg eller vi ble ferdige (bra fotografen ikke tar bilder inne i kott). Huset er så striglet som det kan få blit. Nesten litt hjemmekoselig ble det også uten alle disse overflødige tingene vi har omgitt oss med. 

Jeg lovte ungene en ting, aldri mer samle opp sånne mengder med ting igjen. 
Er det noe jeg angrer på, sånn med tanke på at jeg faktisk flytter fra et hus som bare har ropt kaos? Ja, hvorfor tok jeg ikke denne opprydningen før, når jeg bodde der og hatet alt som var rundtomkring overalt. 

Tetris

Det foregår noe i hodet mitt nå. Jeg tror jeg best kan sammenligne det med det gamle tetrisspillet. Som du ble helt rar i hodet av å spille. Selv når du sov jobbet hjernen med å stable disse klossene på plass. Jeg måtte tilslutt kutte ut for hjernen jobbet på høygir hele døgnet.

Sånn er det også nå. En uke før fotografen kommer og skal ta bilder til prospektet. Jeg har holdt på mer eller mindre i hele helgen og når jeg har tatt pauser eller sovet så har hjernen ubevisst, eller bevisst jobbet med neste trekk. 

Jeg skal skryte litt av meg selv og gi meg klapp på skulderen. Jeg har virkelig fått unna mye denne helgen. Masse fra meg. Og enda mer fra forrige eier. Tro det eller ei (de som har vært hjemme hos meg og sett overfylt kjeller og uthus vet hva jeg mener),  jeg har så og si tømt hele kjelleren og rommene i garasjeanlegget på to dager. Jeg prøver å overbevise meg om at nå er resten plankekjøring, og kanskje det er det? Det vet jeg ikke før i slutten av uka så jeg lar meg stresse av at det er kommunestyremøte i kveld. Kanskje skulle jeg meldt forfall?  Men jeg gir meg fri de timene det tar. Det er fremdeles litt igjen av kvelden når jeg kommer hjem. 

Selv om hjernen jobber på spreng angrer jeg dog ikke for at jeg startet i den enden jeg gjorde og det er rett og slett fordi gulrota, altså drømmeleiligheten, er der framme. Den hadde nok ikke ventet på meg.