50 uker i året er jeg mamma på mer eller mindre heltid, de resterende to ukene har mine håpefulle ferie fra mamma og skal være sammen med pappa. Og mamma, hun har to uker til rådighet til en skikkelig egotripp, ikke tenke på middag om jeg ikke er veldig sulten sjøl, eller rett og slett spise gatekjøkkenmat hver dag om jeg ønsker det. Se hva jeg vil på tv, se på hvilke filmer jeg vil, jeg har nettverksressursene helt alene og kan laste opp og ned så mye jeg ønsker.
Men fram mot denne ferien så er det faktisk det jeg tenker på, at NÅ, kan jeg gjøre som jeg vil. Det er bare det at da dagen kommer og ungene skal reise så kommer denne merkelig følelsen innover meg. Jeg savner dem før de overhodet er ute av huset, jeg blir skikkelig lei meg og håper at disse dagene skal gå fort. Som regel treffes vi en eller flere ganger i løpet av disse to ukene, vi er jo fremdeles i samme bygd. Og så vips er ferien med pappa over og hverdagen innhenter oss, med misnøye, krangling og mas og alle de tingene som en tenker en skal ha ferie fra, i to uker.
I dag ble det litt ekstra snålt før de dro, rett før jeg kom fra jobb observerte datteren noen damer som hoppet ut av en bil og fotograferte huset vårt. Her er ingenting å fotografere, ikke er huset nymalt og pent og blomsterbedet, tja, det er vel mer eller mindre et villniss. Så i tillegg til at ungene nå har dratt til pappan sin i to uker føler jeg meg selv som en fange i eget hus, innelåst tidlig på kvelden.
Men med gatekjøkkenmat i magen og egenvalgt film i dvdspilleren skulle det meste ligge til rette for kveld en i min lille husmorferie. Så får det ikke hjelpe at filmen jeg valgte var så kjedelig at jeg endte opp her og satser på å komme inn i handlingen igjen om jeg går tilbake til filmen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar