Fikk ikke akkurat grønt lys, men

I dag har jeg vært tilbake hos fysioterapeuten.
Nå skal "fremtiden" planlegges, for å kunne leve med hofta og lysken som krangler. Noe behandling og noe egentrening. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, er det noen (mange) som har sagt. Jeg betaler ikke lenger for behandlingen, siden artrose er kronisk er det også gratis. Du hvor gjerne jeg skulle betalt for behandlingen og visst at jeg ble bra....

Mandag kom romaskinen i hus, og tirsdag hadde jeg første økt. Først nesten en halvtime med roing og så en styrkeøkt. På kvelden da jeg la meg stilte jeg for første gang på lenge vekkeklokka for å stå opp og trene før jobb onsdag. Hvilken deilig følelse, selv om det bare var for å ro. :)

I dag har jeg ikke trent, men jeg har vært hos fysioterapeuten. Og snakket om blant annet løpingen min.
- Å ro er bra, sier fysioterapeuten.
- Jo, og det skal jeg gjøre, men er det fritt fram og løpe litt også i skogen, spør jeg.
- Å sykle er bedre, ro og sykle, fortsetter han.
- Jo, men å gå på mykt underlag er vel også bra, og når jeg har prøvd å løpe nå så er det vel kanskje mer som å gå fort enn å løpe, maser jeg.
Og får tilslutt det svaret jeg ønsket meg.
- Du kan jo prøve, og se hvordan det går, du blir nok ikke bedre av det.
- Men ikke verre heller?
- Jo, jeg tror ikke det er bra, men prøv deg fram.
Ikke akkurat grønt lys, men så grønt som det går an. Det kan jeg leve med, så i morgen blir det vekkerklokke og joggetur, ikke romaskin, men en løpetur ute, på grus. :)

Bildet er lånt, dagbladet.no