Røykvarsler - til besvær

Klokka er på vidt passert 03.39 og jeg er nokså våken.

Det er nå omtrent en halvtime siden vi fikk stoppet røykvarsleren som helt sikkert ble utløst av en pizza i stekeovnen. Eller kanskje mer riktig å si, tidligere pizzaer og dens smeltede oster. Det  rare, og også litt ekle var at det ikke var sånn synlig røyk som det av og til kan komme fra stekeovnen.
Jeg våknet av lyden, men i min nettoppvåknettilstand reagerte jeg ikke som man bør av røykvarlserlyd. Da skal man jo bare sprette opp eller? Det gjorde ikke jeg og ei heller husets frøken, selv om den seriekoblede røykvarsleren bråket alt den kunne også rett utenfor soverommet hennes.


Til mitt forsvar, underbevisstheten min sa meg nok at det ble laget mat, det stemte greit med klokkeslettet jeg "visste" det var, men siden jeg også har fyrt litt i ovnen før jeg la meg så kjenner jeg at jeg ikke helt greier å slappe av igjen nå. Enda jeg vet at det komfyren som trenger en rens, røykvarsler 2 -som ikke er seriekoblet - ga ikke fra seg noen lyd, ikke den her nede og ikke den oppe så det er jo ganske opplagt at batteriene skulle vært byttet 1.desember, er det ikke det som er datoen? Jeg tenkte da at våre røykvarslere er så nye enda at det trenger vi nok ikke, men i morgen kjøper jeg nye batterier. Og renser komfyren. Og satser på at de blir litt mindre følsomme for stekeosen fra kjøkkenet etterpå. Minner meg på at det er bare noen få dager siden den gikk her da frøkenen røykela hele første etasje når hun stekte minipannekaker. Selv om det da var ganske opplagt hvorfor det ulte. Og selv om det da var første gangen den ulte etter at jeg kjøpte nye. I fjor, eller var det i forfjor? fordi de gamle som jeg kjøpte samtidig med huset var blitt så veldig vare på alt av os fra kjøkkenet at det tilslutt knapt gikk an å tenke på å lage mat før spetakkelet satte i gang.

Jaja, nå skal jeg uansett prøve å sove litt igjen, nå har det nesten slukket i ovnen her også og sånn skal det få være ut natten. Jeg er ikke nordeuropas tøffeste fyrbøter og sånne opplevelser midt på natten gjør at fyrbøteren i meg streiker resten av natta, gitt.
Vi har fått bevist at seriekoblingen virker, vi har fått bevist at det ikke trenger å være tjukk røyk før røykvarsleren slår ut og at det nok er tid for batteriskift.

Nå vet jeg ihvertfall hva jeg skal gjøre i morgentidlig.

Gjøre ditt og gjøre datt

Nå har jeg hatt noen dager der jeg har følt at nå må jeg gjøre noe her. Kjøkkenet var det som egentlig var det mest fristende oppussingsobjektet, men da trenger jeg litt mere midler til rådighet og enda mer planlegging. Så jeg kjøpte maling og begynte å male trappegangen. Noe jeg har tenkt på lenge og sikkert burde gjort når det ikke var fullt så kaldt ute. For enn så lenge er det mulig å få tak i oljebasert maling og siden jeg egentlig er litt lat så ble det minst grunnarbeide med det oljebasert maling siden panelet var malt før.

Men så da, når en begynner så blir det straks litt mer å gjøre sånn hist og her.

Og når jeg legger meg så er tankene litt her og litt der. Jeg skulle gjort det, og så burde jeg gjort noe enda mer. Tankene blir derfor mange og det blir skikkelig kaos i topplokket på meg. Så ille at da jeg faktisk greide å reise på jobb en hel vakt for tidlig på tirsdag, men da var jeg jo våken og oppe fra morran og fikk gjort en del av det jeg skulle gjøre på kvelden på formiddagen, etter at jeg hadde sovet litt ekstra selvfølgelig.

Nå begynner det å bli ferdig med selve malejobben, jeg får nok stryk hos noen som sikkert vil synes at jeg burde hatt et tredje strøk, men nå får det være. Med minus 11 er det liksom ikke så fristende å kjøre gjennomtrekk for å overleve malingslukta.

Men nå tar jeg snart kvelden for i dag, jeg har gjort ditt og datt og i morgen skal det sluttføres, da er malingen forhåpentligvis tørr slik at jeg kan henge opp igjen og sette ting på plass og nyte forandringen. For det blir bedre enn det var, om ikke perfekt.

You'll never walk alone

Siden tidlig på 70 tallet ble Liverpool mitt engelske fotballag. Da var det på en måte et valg mellom Liverpool og Leeds. jeg endte opp med Liverpool, sammen med min jevnaldrende fetter. At Liverpool og jeg også har bursdag på samme dag tenkte jeg nok ikke så mye på da, men nå synes jeg det er litt stas da. :)
Jeg dekorerte veggen min med bilder av Bill Shanklys menn; Ray Clemence, Phil Neal, Phil Thompson, Steve Heighway og Kevin Keegan for å nevne noen og drømte om Anfield. En gang skulle jeg dit og ta del i stemningen jeg enset når jeg så på tippekampen sammen med far.

Årene gikk, fotballinteressen dabbet vel noe av, men drømmen om Anfield, den sluknet aldri. Og i England var det for meg bare et lag, Liverpool.

Så kom ungene, og jeg la vel drømmen noe på is. Det ble mer sånn, en ting jeg skal gjøre før jeg dør. Før jeg i 2000 bestemte at nå, nå skal det spares til fotball-tur. Sparebøsse øremerket Liverpool kom i hus og vi sparte flittig, ungene og jeg. Alle småpenger som var til overs ble puttet dit. Summen økte og så dro vi på en eller annen ferie og tømte sparebøssen for å ha med til lommepenger. :) Igjen og igjen.

Sist helg var det endelig tid for å gjennomføre min store drøm. Billetter til kamp, fly og hotell var kjøpt og bestilt for lenge siden og sparegrisen tømt. Nå gjenstod bare turen over til Liverpool sammen med Josefine, Joakim og Roar.

Det var som å komme hjem, nå har jeg riktignok en stor forkjærlighet for gamle musteinshus og bygninger. Og i Liverpool var det en del av disse bygningene. Vi bodde endog på et hotell med metertykke musteinsvegger nede på Albert Dock. Lange ganger og skikkelig labyrint var det, men en bra atmosfære og verdt hvert eneste skritt vi måtte gå for å komme på hotellrommet, ikke sant Roar?

Men det var nå ikke arkitekturen jeg dro for å se, lørdag var det kampdag med omvisning på Anfield i forkant. 

OG endelig stå foran porten ga lettrørte meg, tårer i øya og klump i halsen. Så mange år med venting, og så endelig være der. Det var ubeskrivelig.

You'll never walk alone

Bill Shankly 

This is Anfield, skiltet alle LFCspillerne slår i før kamp.

Anfield

Minnetavlen over de 96 som døde på Hillsborough 15.april 1989.

 Og så. kampen mot Stoke. Og få være med på You'll never walk alone på Anfield, det må oppleves og anbefales.

Skyhøye forventninger til matchen. :)

Nå ble det aldri noen mål i kampen vi så og vi fikk aldri oppleve suget som visstnok følger med hjemmemål på Anfield, en heller dårlig kamp var det vel, at Liverpool eide spillet og ikke klarte å score var trist, men ikke verdens undergang. For det og endelig ha fått være der, overgår skuffelsen over en mindre god kamp.


Foruten det beste fotballaget har Liverpool så mye, mye mer og by på. Som for eksempel Beatleshistorien.