You'll never walk alone

Siden tidlig på 70 tallet ble Liverpool mitt engelske fotballag. Da var det på en måte et valg mellom Liverpool og Leeds. jeg endte opp med Liverpool, sammen med min jevnaldrende fetter. At Liverpool og jeg også har bursdag på samme dag tenkte jeg nok ikke så mye på da, men nå synes jeg det er litt stas da. :)
Jeg dekorerte veggen min med bilder av Bill Shanklys menn; Ray Clemence, Phil Neal, Phil Thompson, Steve Heighway og Kevin Keegan for å nevne noen og drømte om Anfield. En gang skulle jeg dit og ta del i stemningen jeg enset når jeg så på tippekampen sammen med far.

Årene gikk, fotballinteressen dabbet vel noe av, men drømmen om Anfield, den sluknet aldri. Og i England var det for meg bare et lag, Liverpool.

Så kom ungene, og jeg la vel drømmen noe på is. Det ble mer sånn, en ting jeg skal gjøre før jeg dør. Før jeg i 2000 bestemte at nå, nå skal det spares til fotball-tur. Sparebøsse øremerket Liverpool kom i hus og vi sparte flittig, ungene og jeg. Alle småpenger som var til overs ble puttet dit. Summen økte og så dro vi på en eller annen ferie og tømte sparebøssen for å ha med til lommepenger. :) Igjen og igjen.

Sist helg var det endelig tid for å gjennomføre min store drøm. Billetter til kamp, fly og hotell var kjøpt og bestilt for lenge siden og sparegrisen tømt. Nå gjenstod bare turen over til Liverpool sammen med Josefine, Joakim og Roar.

Det var som å komme hjem, nå har jeg riktignok en stor forkjærlighet for gamle musteinshus og bygninger. Og i Liverpool var det en del av disse bygningene. Vi bodde endog på et hotell med metertykke musteinsvegger nede på Albert Dock. Lange ganger og skikkelig labyrint var det, men en bra atmosfære og verdt hvert eneste skritt vi måtte gå for å komme på hotellrommet, ikke sant Roar?

Men det var nå ikke arkitekturen jeg dro for å se, lørdag var det kampdag med omvisning på Anfield i forkant. 

OG endelig stå foran porten ga lettrørte meg, tårer i øya og klump i halsen. Så mange år med venting, og så endelig være der. Det var ubeskrivelig.

You'll never walk alone

Bill Shankly 

This is Anfield, skiltet alle LFCspillerne slår i før kamp.

Anfield

Minnetavlen over de 96 som døde på Hillsborough 15.april 1989.

 Og så. kampen mot Stoke. Og få være med på You'll never walk alone på Anfield, det må oppleves og anbefales.

Skyhøye forventninger til matchen. :)

Nå ble det aldri noen mål i kampen vi så og vi fikk aldri oppleve suget som visstnok følger med hjemmemål på Anfield, en heller dårlig kamp var det vel, at Liverpool eide spillet og ikke klarte å score var trist, men ikke verdens undergang. For det og endelig ha fått være der, overgår skuffelsen over en mindre god kamp.


Foruten det beste fotballaget har Liverpool så mye, mye mer og by på. Som for eksempel Beatleshistorien.