Jeg simpelthen elsker å bo her

Nå har jeg bodd her i denne leiligheten i litt over to uker, eller jeg begynte å sove her den andre natten etter at jeg fikk nøkkelen. Da kom sofaen i hus og jeg kunne sove på den til resten av flyttelasset skulle kjøres.

Og jeg har elsket hvert sekund av min nye tilværelse her på Bjørkelangen. Selv når visningene av huset gikk trått og interessen var laber og det folk sa de ville betale var langt under hva jeg måtte ha for huset så gikk jeg rundt med senkede skuldre og digert glis, for jeg hadde jo drømmeleiligheten, ikke sant!. Dette ordner seg, liksom! Jeg elsket jo det nye stedet mitt, så mulig jeg ikke lot noe få ødelegge den følelsen.

Flyttelasset kom, (jeg trengte ny vaskemaskin etter flyttingen) jeg finner ikke igjen alt jeg har pakket ned, men jeg har kommet mer eller mindre i orden uten og være innom kaosstadiet. Vært bevisst på og ikke hente mer fra kjellere enn jeg har kunnet rydde på plass. Jeg fikk tilslutt hentet alle bøkene mine på Hemnes også, nå ligger de stablet innerst i kottet her, og der ligger de ganske godt.

Jeg har fått satt mitt personlige preg på leiligheten synes jeg, og i går ble det komplett da kjøkkenbordet kom på plass, nå har jeg alt jeg trenger her i mitt lille palass, og jo, huset på Hemnes ble solgt på lørdag, og jeg kan fortsette med senkede skuldre og nyte det gode liv på Bjørkelangen.

I dag tegner det til å bli nok en vakker dag i påskeuka, og siden bilen min ikke gikk gjennom eukontrollen og reglene der gjør at en ikke lenger har like god tid på seg til å ordne det så er jeg bare nødt til å bli her, og på en måte er det greit selv om det hadde vært veldig koselig å vært litt sammen med familien hjemme hos mor også så får det bli ved en senere anledning, når bilen er godkjent og huset er historie om ca to uker.

Lag dere en fin dag og gla´ påske til alle sammen!

Huset er solgt, skiltet på veggen er tatt vekk og jeg tror at de som har kjøpt vil greie det jeg ikke klarte, å få huset i den stand det fortjener, og jo, jeg misunner dem naboene de får..

Jeg har kommet i hvilemodus. Etter all rydding, kasting, pakking, fotografering og visning stoppet det helt opp for meg. Selv etter en uke med ferie rett før visningen, da huset var nesten klart for første visningsrunde. Jeg følte jeg hadde ladet batteriene, men etter visningen så var det helt tomt. Jeg kommer liksom ikke i gang med noe etter at jeg kommer hjem fra jobb blir det kanskje mat og sofa, mens hodet jobber på høygir for å finne ut hva jeg kan gjøre nå. Det er fortsatt mye å pakke, det er fremdeles ting å kaste, men så lenge jeg må gå for minst en visningsrunde er jeg usikker på hva jeg skal/bør/kan fjerne, så da ender jeg opp med å gjøre ingenting. Ingenting som er fornuftig med tanke på at jeg overtar leiligheten om fire dager!! :)

Ikke i min villeste fantasi hadde jeg tenkt at jobben med å selge kunne bli så omfattende, jeg visste jeg hadde mange ting, jeg visste at tidligere eier fortsatt hadde mange ting her, selv om jeg har kastet mye før. Jeg tror faktisk at nesten halvparten av søpla jeg har kastet her de siste 17 årene er ting som stod igjen. Akkurat som ikke jeg har vært flink nok til å samle selv, liksom. Litt irriterende å tenke på, men sånn ble det.

Tingene som er igjen i huset nå er ting jeg vurderer, en del vet jeg at jeg ikke skal ha med videre i livet, noe vet jeg at jeg skal oppbevare i kjellerboden fordi de betyr noe for meg og ikke vil få plass i den nye kåken, men hva skal jeg gjøre mens jeg venter? Nå føler jeg at jeg bor i et utstillingslokale, jeg er nesten redd for å lage mat, gjøre noe, pakke mer med tanke på neste visning, all den tid det ikke har kommet noe bud. Jeg er redd for å legge eller pakke bort ting som jeg vil trenge, noe jeg selvfølgelig allerede har følt på og har måttet kjøpe nytt fordi jeg enten ikke vet hvor jeg har det eller det er nedpakket i kjelleren dit jeg skal flytte.

Nå er jeg liksom sånn midt i mellom, men jeg gleder meg fortsatt like mye til 1.april, og har fremdeles ikke kjent noen klump i magen. Bare en glede over å flytte inn i min kule leilighet.

Klappet og klart

Halvannen uke etter at avtale med fotograf ble gjort kom jeg i mål. 
Et helt hus skulle renskes for alt unødvendig og mere til. 
Jeg har grått, jeg har bannet som aldri før når ting har veltet, jeg har snublet i en sekk eller en eske, når noe har gått i golvet, ja, egentlig veldig mye. Beklager det ungene mine, det har bare vært et utløp for alt stresset, frustrasjonen over alt for mange ting, kaoset som oppstod og som viste meg at hver time telte for å komme i land. 
Jeg satte deadline klokka 12.00 i går, 12.44 kunne ungene og jeg endelig klappe oss selv på skuldrene og si; well done. 
Vi feiret med gedigent måltid på McDonalds i Tøcksfors, ikke snakk om at noe eller noen skulle få rote til igjen før etter at bilder er tatt senere i dag. 
Vi har rømt huset for natten også, tryggest sånn. Utrolig hvordan bare det å gå gjennom et rom kan sette spor. 

Men det viktige. Jeg eller vi ble ferdige (bra fotografen ikke tar bilder inne i kott). Huset er så striglet som det kan få blit. Nesten litt hjemmekoselig ble det også uten alle disse overflødige tingene vi har omgitt oss med. 

Jeg lovte ungene en ting, aldri mer samle opp sånne mengder med ting igjen. 
Er det noe jeg angrer på, sånn med tanke på at jeg faktisk flytter fra et hus som bare har ropt kaos? Ja, hvorfor tok jeg ikke denne opprydningen før, når jeg bodde der og hatet alt som var rundtomkring overalt.