Stakkars bamsen

Sammen med julepynten har jeg en stråbamse, den og tre mus i strie har plassen sin ved vedbutten i jula. I løpet av sist jul mistet bamsen snuten sin og siden det brant godt i ovnen kastet jeg den inn og borte ble den.

Når julepynten skulle vekk så var den blitt enda mer fillete så jeg bestemte meg for at det strengt tatt ikke var noe å pakke bort igjen, jeg brenner den når jeg fyrer igjen, tenkte jeg. Men det er lettere sagt enn gjort kan jeg fortelle. Hver gang jeg åpner ovnsdøren for å kaste den inn så føler jeg at bamsen ser på meg med svarte, redde og bedende øyer. "Ikke, ikke brenn meg"... Så enn så lenge står den og vokter veden som eneste julepynt igjen i heimen i januar.

Har sagt til mine håpefulle at de får brenne bamsen de, en gang det brenner godt og jeg ikke ser det. Begge har spurt skal jeg kaste den inn nå etter at jeg ga oppdraget videre til dem. Men poenget er at jeg ikke skal se når de gjør det. Bare gjør det, for ute av øye, ute av sinn. Når den er borte er den borte og jeg vil ikke tenke mer på denne stakkars stråbamsen.