Treningsvenner

Mine to aller beste treningspartnere ligger til lading. Jeg er sikker på at de også bare venter på å få komme seg ut og være med på løpetur igjen. Og det er greit at de er fulladet når dagen kommer! Jeg håper det er snart. Ufrivillig treningsnekt er ikke så morsomt akkurat. Samtidig så tenker jeg at svetten som ville ha rent ned i det åpnet såret, med eller uten bandasje over, ville vært den reneste tortur.

Nå skal jeg straks tilbake for å skjære, det er i allefall planen, (om crp er lav nok.) I dag skal legen gå dypt ned i vevet for å få fjernet resten i byllen, noe som muligens burde vært gjort på Ahus søndag. Jeg håper at jeg etter dagens behandling er fri for verkebyll og at såret gror fint og raskt. Etter sju legebesøk på like mange dager innrømmer jeg at jeg er en smule lei.

Hva skjer a?

I kveld på vei hjem fra jobb. Jeg sitter og snakker i telefonen, da jeg får en ny samtale inn. Siden det passet seg å avslutte pågående samtale sa jeg hade og forsøkte å dra på knappen på min etterhvert godt likte Iphone. Ingentingen skjedde. Den bare nektet å reagere. Og det var da det snåle skjedde, for brått kom "Siri" eller hvem pokker det var og fortalte meg hva klokka var, kom jeg borti en app så sa hun vilke app det var, osv. Men å la meg svare på telefonen som begynte å ringe igjen, nei, det lot hun meg ikke få gjøre. Jeg så tilslutt ikke annen råd enn å forsøke å restarte telefonen, men da ble det enda verre. Simortet var som det er når telefonen har vært skrudd av låst, og den nektet plent å la meg taste koden, og Siri maste og maste om alt jeg gjorde. Det underlige er at jeg faktisk ikke har på Siri.

I desperasjon reiste jeg bort for å høre om datteren kunne løse problemet. Hun knekte kodekoden, men Iphonen stod på sitt og nektet å lystre andre ordre. Den reagerte på dobbeltklikk, men så trassig at jeg fort kunne ha hivd hele telefonen veggimellom, ting skal virke, og gjør de ikke det så, ja...de som kjenner meg vet hvordan jeg reagerer. Siste desperate forsøk var å lade, og etter litt lading var heldigvis Siri borte!!!

Nå hører det med til historien at vedkommende som ringte ble nokså redd for meg (grunnet årsaker nevnt i forrige blogginnlegg: Verkebyll til besvær ) når jeg først ikke svarte på to oppringninger for deretter ha skrudd av telefonen. En tur på jobben, i banken og legevakten for å se at jeg ikke hadde kollapset ble vedkommendes resultatet av Siris utidige oppførsel.

Verkebyll til besvær

For snart to uker siden fikk lille prinsesse en verkebyll på brystet. Hun var ikke så ivrig på å gå til lege, men måtte tilslutt bite i det sure eplet og det ble ikke mindre enn to turer til legevakt og lege (siste på mandag) før byllen var på retur og først nå begynner å leges. Mandag oppdaget jeg en lignende klump under armen, tirsdag begynte den å bli vond og jeg tenkte at jeg skal bli kvitt faenskapen, jo før jo bedre, så jeg svingte innom legevakta på veien hjem fra jobb. Og ble møtt med, ja, hva var det? Arroganse? Jeg vet ikke. Fikk beskjed om at det ikke var farlig og at de gjorde ikke noe med den slags om jeg da ikke fikk frostrier og allmenntilstanden endret seg drastisk. Den var langt fra moden og uansett, dette var en fastleges jobb.
Så jeg dro derfra og visste at det i det minste ikke var en en farlig kul. Og så begynte den å vokse, og vokse og verke og verke, det er vel en grunn til at det kalles verkebyll sikkert. Fredag orket jeg ikke mer, og fikk ringt legekontoret, der jeg kunne få time ganske kjapt.
Jeg er ikke glad i å bli skjært eller stikket i, men da legen gjorde klart til behandling så var jeg egentlig bare lettet. CRP ble målt, bedøvelse satt, og så kom svaret på CRP'en og dermed ville ikke legen skjære i kulen allikevel. Jeg fikk i stedet to forskjellige antibiotikakurer og paralgin forte, en stor tegning rundt det betente området og beskjed om ikke å vaske det vekk, men følge med på utviklingen, og kontakte legevakt i helgen eller legen om jeg ikke var bedre mandag.
I går kveld synes jeg selv allmenntilstanden endret seg, jeg fikk feber i over 39 og hadde vondt. Jeg ringte og ble avvist, siden jeg ikke hadde gått lenger på antibiotika måtte jeg gi det tid. Jeg har hatt en grusom natt der selv ikke paralgin forte har tatt smertene og bare gledet meg til å starte på en ny dag for at antibiotikaen skal få begynt å virke. I løpet av dagen har byllen endret seg, den ligner mest på et bringebær og det vesker og verker. Feberen er på retur, men jeg tenkte jeg fikk ringe legevakten å høre om det var noe jeg kunne ta på på nå da det vesket, og at jeg ikke kom til å orke å klemme på den selv. Da damen sa: Du skal da ikke behøve å klemme på den. Og ga meg en time, da holdt jeg nesten på å begynne å grine av lettelse. Endelig! Jeg tror det blir kjempevondt og skjære eller hva de gjør, men jeg tror jeg skal ri av det når jeg har greid denne intense smerten i mye over et døgn nå.