Endelig kom de til nytte

Da ungene var små elsket jeg å ta dem med meg til smaragdgruene på Eidsvoll og lete etter smaragder i fjordkanten ved Mjøsas bredd. Med siler fra sandkassa, hammer, meisel, engangsgrill, pølser og badetøy var dette noen år sommerens høydepunkt, i hvertfall for mor. Jeg ar av en eller annen grunn bestandig hatt en trekning mot steinrøyser og pene steiner, som regel uten verdi for andre enn samleren, altså meg. Men utenfor smaragdgruene skulle det altså være mulig å finne skatter, også av verdi. Det hadde jeg lest i aviser så iveren var stor, lenge, mye lenger enn hos ungene.

Og jammen fant vi ikke en og en annen stein med noe grønt i, smaragd! Satt jo alltid sånn til at det å knuse steinen for å å få ut den verdifulle var håpløst, men de ble med hjem, alle de med grønt i.
Men hva gjør man med gråstein med antydning til smaragder? Jeg puttet de minste i disse lysstakene som var så populære en tid, glassstake som kunne fylles med kaffebønner eller gråstein for å nevne noe. Mine er fylt med sistnevnte.

Nå står lysestakene i vinduskarmen i kammerset, og blir aldri enset et blikk. Ikke før jeg en dag på min romaskin trengte noe som kunne telle dragene på intervalltreningen min!! Da kom endelig disse smaragdsteinene til nytte :)

Det hører med til historien at jeg også fant en stav av en smaragd en gang, en bitteliten en, i sila fra sandkassa lå den etter at jeg hadde ristet og renset sanda. Hadde jeg hatt to kunne jeg lagt øredobber av dem, men med en så ble den bare lagt på et lurt sted.

Gråstein, smaragder og kattehår. 2 av 7 som ble brukt til å telle drag, før operasjonen vel og merke.

En oppdatering av den siste uka

Tiden gikk og jeg ble ikke bedre.

Da er det noen dager siden jeg har vært her inne på bloggen. Jeg havnet på sykehuset igjen sist tirsdag. Smertene jeg hadde da jeg våknet tirsdagmorgen unner jeg ikke min verste fiende. Fødsel uten smertelindring er ingenting i forhold (jeg har forsøkt det). Etter å ha tatt max med smertestillende og det ikke ga noe som helst virkning ble 113 tilkalt. De kom og ble vitne til mine nå ganske pinlige smertehyl som kunne vekke døde, og peiset på med morfin føltes det som. Som tilslutt begynte å virke såpass mye at de følte de kunne ta meg med videre til Ahus. Med blålys forbi køen på Fetsund.

Hadde innimellom smertene greid å få junior til å pakke en bag, med nesten ingenting, men med blant annet mine blodfortynnende tabletter som jeg hadde fått i stedet for sprøytene i magen etter operasjonen. Av en eller annen grunn var det min største bekymring. At jeg ikke fikk ta denne pilla. Ikke fikk jeg mat heller og ikke drikke. I fall det skulle bli operasjon. Og hver gang jeg ba om min blodfortynnende så fikk jeg beskjed om at nei, den får du ikke.

Tirsdagen gikk på akuttmottaket, fikk ringt junior som kom innover med en del ting til som kunne være kjekt å ha, sko foreksempel, adiletter riktignok, men bedre enn ikke noe. Etterhvert fikk jeg også vann, og så rom og mat, men ingen blodfortynnende....

Onsdag var fremdeles blodprosenten for lav, maset mitt om blodfortynnende ble igjen brutalt avvist. Og så ble jeg sendt i ambulanse tilbake til Martina Hansen der jeg fikk blodoverføring i høyre armen og noe som skulle stanse de indre blødningene i venstre arm. Blodfortynnende tabletter skulle aldri vært gitt, så min frykt for kjeft for manglende inntak av denne pillen på Ahus var ubegrunnet.

Torsdag våknet jeg til en helt ny hverdag, jeg kunne for første gang siden operasjonen sitte oppe og spise maten min og akkurat der og da tror jeg at det er beste måltidet jeg noensinne har smakt!

Fredag fikk jeg reise hjem, mot at jeg kom tilbake mandag på kontroll. Helgen har vært god, jeg kan sitte i sofaen i små perioder og jeg kommer meg greit inn og ut av sengen. Mandagens kontroll viser at blødningene har stanset, blodprosenten er nå oppe på 12 etter og ha ligget på 7, crp var på 15 og jeg slipper å åpne opp såret for å rense. I morgen forsvinner stingene og snart kan jeg kanskje ligge på den opererte siden. Jeg har tatt noen ørsmå skritt uten krykker, og sovet en halvtime på magen. Små gleder som jeg aldri ville verdsatt tidligere.

Ikke mer blodfortynnende på meg, i stedet må jeg være flink og røre meg og få i gang blodsirkulasjonen på den måten.

Og nå er jeg vel glad for at pillene jeg tok på tirsdags morgen ikke virket. Hadde jeg greid å drive det tilbake av meg selv ville jeg fortsatt med indre blødninger og blodfortynnende, jeg har ikke fått noe ordentlig svar på hva som kunne skjedd, men jeg synes det høres litt skummelt ut. :)

Første måltid oppe på to uker smakte helt konge!

Korriodorpasient for en time

Jeg la merke til en ting i dag. At folk er ganske nysgjerrige. Noen mer litt mer diskre enn andre, mens noen ikke en gang forsøker å skjule at de ser.

I dag måtte jeg tilbake på sykehuset. Disse krampene bak i såret skremmer meg og setter meg veldig ut av spill, krampen rett før jeg skulle legge meg i går var intet unntak. Jeg besvimte ikke nå, men trengte hjelp for å komme meg til sengs. Og vel i seng, mens jeg ventet på at kveldens siste dose med to pinex forte skulle virke var jeg desperat etter å finne en måte å få dempet smertene og ubehaget. Pute inder benet? Nei, ja, nei, ja, ta den vekk, legg den litt lenger ned, nei lenger opp, ubesluttsomheten skyldes nok at det ikke virker. For jeg vet ikke hvordan jeg skal få vekk denne krampa når den setter i gang, jeg vet bare at det er det vondeste jeg noengang har kjent. Barnefødslene mine har vært barnemat i forhold, det er til og med vondere enn ørebetennelse! Og det må bare gå sin gang virker det som, og etter at det har gått sin gang har jeg blitt satt tilbake i rekonvalesensen og jeg vil trenge nye dager på å komme meg opp dit jeg var igjen.

Vel. tilbake til dagens sykehusbesøk. Jeg ringte inn på morran og fikk beskjed om å komme til kontroll. Uten noe ordentlig time sier det seg selv at det kan bli venting. Joda, det fungerer greit en stund, å sitte å vente, men jo lenger jeg ventet, jo mer smerter fikk jeg, så min kjære sønn/sjåfør/sykepleier/ledsager gikk for å spørre hvor lang tid det kunne ta. Og vips så kom en søt svensk sykepleier og tryllet fram en seng til meg ute i gangen, med skjermbrett som skjulte overkroppen og en stol til ledsageren min. Det som forundrer meg er alle de som stirrer på meg som lå der. De som går forbi og kaster hodet rundt for å se i det de har passert, de som ikke skjuler at de ser på deg og de som prøver å kikke uten og vise at de gjør det. Den beste var den eldre damen som stanset og sa at hun på de 15 årene hun hadde vært pasient på Martina Hansen aldri hadde sett noen pasient i seng på gangen, det synes hun var kjekt. At jeg egentlig bare lå der i stedet for å sitte på venteværelset tror jeg ikke helt hun forstod, men det var jo ikke mer dramatisk enn som så, selv om det tydelig vekket manges nysgjerrighet.