Dag seks etter operasjonen

Jeg kom meg også omsider hjem på mandag ettermiddag. Sliten, men hjemme, oppdaget at det måtte noen justeringer til hva hjelpemidlene angikk, men fant tilslutt en grei måte å komme meg opp i sengen på, en nogenlunde grei måte og ligge på også videre. Det er jo greit, for det er der jeg har tilbragt mesteparten av tiden siden jeg kom hjem.

I går følte jeg meg ganske kvikk og rask, og blek. Blodprosenten hadde sunket igjen mens jeg var på sykehuset etter blodoverføringen, men jeg skulle få tak i jern og var ikke et sekund bekymret for tilstanden min. Da ungene skulle på butikken tenkte jeg at litt frisk luft og en tur ut det er sikkert bra.... Som tenkt så gjort, kreket meg inn i bilen i liggende stilling og ut, gikk med krykkene og bar pekte på ting vi måtte ha. Snakket med folk og joda, alt var bare velstand, til vi nærmet oss kassa, mellom sjokolade og potetgull hylla kjente jeg igjen smertene fra lørdag etter en liten tur med krykker. Smerten som tvang meg i rullestol tilbake til rommet og da jeg rett og slett besvimte tilslutt. Fikk av meg jakka for svetten haglet og gitt beskjed til prinsessen om at jeg trenger en stol, og det litt kvikt. Stol kom og det i grevens tid, for da forsvant jeg visst en stund, husker vann og kalde kluter og en bekymret junior som ber meg bli her hos dem. Våkner såpass at jeg kommer meg ut til bilen og hjem, med følelsesløs fot, smerter som jeg ikke kan beskrive og litt redde pleiere som aldri har sett noe sånt før. De ordner opp, ringer sykehuset, blant annet, der jeg får kjeft for min heltemodighet...jeg har vært gjennom en stor operasjon må vite, du går ikke på butikken på dag fem... Heldigvis lærer man så lenge man lever, og jeg innser at gårsdagens stunt var dumt, jeg får gi det litt mer tid.

Resten av ettermiddagen og kvelden ble tilbragt i sengen, med benet høyt og vondt, følelsen kom tilbake og jeg fikk besøk av verdens snilleste Berit. Små turer opp av sengen kostet såpass mye krefter at intensjonen om å sitte oppe og se på tv forsvant ganske raskt.

Ser ikke så bra ut egentlig og verre kan det visst bli, dette var før jeg reiste på butikken i går.

Jeg innser at jeg kanskje ble satt en dag eller to tilbake i går og det har jeg ikke tid til, så i dag blir det små turer opp, litt øvelser, veksle mellom stol og seng og samle disse kreftene jeg ikke helt ser at jeg trenger eller får brukt nå. Selv med sokkepådrager og klype trenger jeg hjelp til påkledningen, trusa går, ikke greit, men for å beholde litt verdighet så setter jeg inn litt ekstra krefter akkurat der.

Nå sitter jeg her da, og gleder meg til resten av kebabrullen fra i går, tror det passer bra med en liten matpause.