mandag 29. februar 2016

Korriodorpasient for en time

Jeg la merke til en ting i dag. At folk er ganske nysgjerrige. Noen mer litt mer diskre enn andre, mens noen ikke en gang forsøker å skjule at de ser.

I dag måtte jeg tilbake på sykehuset. Disse krampene bak i såret skremmer meg og setter meg veldig ut av spill, krampen rett før jeg skulle legge meg i går var intet unntak. Jeg besvimte ikke nå, men trengte hjelp for å komme meg til sengs. Og vel i seng, mens jeg ventet på at kveldens siste dose med to pinex forte skulle virke var jeg desperat etter å finne en måte å få dempet smertene og ubehaget. Pute inder benet? Nei, ja, nei, ja, ta den vekk, legg den litt lenger ned, nei lenger opp, ubesluttsomheten skyldes nok at det ikke virker. For jeg vet ikke hvordan jeg skal få vekk denne krampa når den setter i gang, jeg vet bare at det er det vondeste jeg noengang har kjent. Barnefødslene mine har vært barnemat i forhold, det er til og med vondere enn ørebetennelse! Og det må bare gå sin gang virker det som, og etter at det har gått sin gang har jeg blitt satt tilbake i rekonvalesensen og jeg vil trenge nye dager på å komme meg opp dit jeg var igjen.

Vel. tilbake til dagens sykehusbesøk. Jeg ringte inn på morran og fikk beskjed om å komme til kontroll. Uten noe ordentlig time sier det seg selv at det kan bli venting. Joda, det fungerer greit en stund, å sitte å vente, men jo lenger jeg ventet, jo mer smerter fikk jeg, så min kjære sønn/sjåfør/sykepleier/ledsager gikk for å spørre hvor lang tid det kunne ta. Og vips så kom en søt svensk sykepleier og tryllet fram en seng til meg ute i gangen, med skjermbrett som skjulte overkroppen og en stol til ledsageren min. Det som forundrer meg er alle de som stirrer på meg som lå der. De som går forbi og kaster hodet rundt for å se i det de har passert, de som ikke skjuler at de ser på deg og de som prøver å kikke uten og vise at de gjør det. Den beste var den eldre damen som stanset og sa at hun på de 15 årene hun hadde vært pasient på Martina Hansen aldri hadde sett noen pasient i seng på gangen, det synes hun var kjekt. At jeg egentlig bare lå der i stedet for å sitte på venteværelset tror jeg ikke helt hun forstod, men det var jo ikke mer dramatisk enn som så, selv om det tydelig vekket manges nysgjerrighet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv