Som uka har dagen sneglet seg av gårde. Som kjent heter det at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, men hva hjelper nå det da tiden går så uhørverlig sakte. Fram til ett i dag og da min søte niese var blitt hentet og hadde reist hjem gikk timene i sitt vante tempo. Men da stoppet det liksom, 12 timer har føltes som det dobbelte og jeg har faktisk rukket å gjøre masse...hatt møte med stedet min datters konfirmasjon skal holdes, kappet og skrevet ferdig invitasjonene til den samme konfirmasjonen, snakket i telefonen, spist middag og hatt en lang samtale med min sønn, jeg har sovet og lest blader og enda er det fem timer til flyet med kjæresten min skal lande. Nå kan jeg trekke fra en time som jeg må oppholde meg i bilen, da er vi faktisk nede i bare fire, jeg skal dusje og det tar jo også litt tid, men alt i alt er det fremdeles fem timer og fem minutter før han, eller flyet han er med på har hjulene på norsk jord.
Uansett, min lengste uke ever er i ferd med å gå mot slutten, da han dro for en uke siden ante jeg ikke at tiden nesten skulle stoppe opp her hjemme, for det har den gjort.
Nå er det datteren som er ute på egenhånd, (eller på konfirmasjonsleir, så aleine er hun jo ikke), og skal klokkes hjem. Det er forøvrig nokså stille fra den kanten, en sms siden søndag som et svar på min sms, og den var superkort og skulle nesten tro hun betalte for bokstavene, men jeg fikk svar på det viktigste, hun har det bra.
Nei, kanskje jeg skal komme meg i dusjen, jeg ender nok opp med å reise styggtidlig, så får finne fram en ventebok....Om drøye fem timer skal jeg være på Gardermoen og ønske gutten min velkommen hjem, og jeg gleder meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar