En tåreperse

Jeg tror jeg går inn i kategorien lettrørt. I dag på min datters siste konferansetime i grunnskolen hadde jeg store problemer med å holde tårene tilbake. Først da jeg begynte å tenke på at dette er den siste samtalen. Og så da læreren skrøt av innsatsen hennes og den snille, søte jenta mi som det ikke fantes noe negativt å si om. Bortsett fra litt snakking i timene da.



Og jeg tårer når Roar sender en søt sms som jeg ikke forventet å få akkurat der og da.

Jeg griner når jeg ser reprisen på damenes stafett i OL, der Marit Bjørgen gliser hele veien den siste kilometeren mot mål på ankeretappen, selv om jeg så det live og har sett reprisen x antall ganger.

Jeg kunne sikkert remse opp i det uendelige, men skal ikke det, jeg bare slår fast, jeg er lettrørt og kan grine for den minste lille ting. Sånn er det bare.