Med fingeren på knappen

I tenårene var hele tiden frykten for denne fingeren på knappen tilstede. Det hørtes helt for vilt ut at det var et menneske som satt klar til å utrydde hele kloden, men ikke destod mindre skremmende var tanken på at det skulle bryte ut en atomkrig, der alle ble tapere.
Man skjønte jo ikke så mye av det, men forstod at stormaktene USA og den gang Sovjetunionen begge var godt nok rustet til å utslette og utrydde. Det skremmende var tanken på at det var menneskestyrt, at det var bare en liten melding så kunne det hele være over. Jeg husker fortsatt min samfunnsfaglærer på videregående som lot svamper og kritt hagle mens han teatralsk var USA og Sovjet om hverandre. Som et prosjektil løp han fra den ene enden av klasserommet til den andre, alt etter som han skulle forestille den ene stormakten eller den andre. Og jeg husker den dirrende fingeren hans på knappen som kunne utslette alt. Det skjedde faktisk at jeg måtte forlate klasserommet, jeg ble rett og slett dårlig av tanken på at atombombene rett og slett skulle utløses en dag, av en eller annen galning som bare satt og ventet på tegnet.

I Aftenposten i dag kunne jeg lese om livet i bunkeren i Ukraina. Om livet til disse som satt med fingeren på knappen og ventet på signalet. Og jeg kunne igjen føle det samme som jeg følte da frykten for utryddelse var så stor at jeg måtte gå fra samfunnsfagstimene for å slippe å høre mer. En periode trodde man jo at det hele hadde vært sterkt overdrevet, men det var faktisk ikke det. Det var akkurat som det bildet min samfunnfaglærer hadde tegnet. Og det livet disse nøye utvalgte offiserene levde der under bakken med fingeren på atomknappen, det er ganske utrolig at ingen av dem noensinne klikket og bare fyrte av. Sikkerhetsmarginen lå vel i at det måtte være to som utførte ordren, at begge to ikke ville tilte på samme tid. De var visst nøye testet de som fikk denne jobben, men dog allikevel. To menn satt i 20 år klare for motta ordren om å vri om nøklene, 62 sekunder etter at nøklene var vridd om var det ingen retrettmulighet. Da ville det hele være over, så er det noe rart man fryktet den kalde krigen? I dag skjønner jeg at frykten ikke var grunnløs, det var faktisk så skremmende som det hørtes ut som.

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3304961.ece

Liv i leiren

Fredag og siste høstferiedag for mine håpefulle som begge sov lenger enn noen av de andre dagene denne uka. Med ett var begge to våkne og søskenkranglingen i gang. Av det mer godmodige slaget, men dog så unødvendig tenker jeg.

Selv har jeg vært oppe lenge, fått tatt mine piller for ryggen, drukket min morgenkaffe, både to og tre kopper, røkt sikkert alt for mye, og lest avisen, både papirutgave og nettaviser. Mens gradestokken smått har krøpet seg på plussiden og rimet har forsvunnet fra åkrer og eng - og bilen, har kroppen våknet til liv. Og etterhvert også huset.

Mine håpefulle har lovet å kaste inn noe av veden her og, spare ryggen til mamma, resten tar vel min elskede seg av når han kommer etterpå...Jeg skal ikke klage, jeg har noen skjønne barn og en fantastisk kjæreste. Og selv med en råtten rygg så er livet veldig bra!

Sliten

I over en uke har jeg nå vært sykemeldt og jeg har tenkt, jaja, man får prøve å bruke tiden til noe fornuftig, sånn litt forfallende husarbeide må man vel alltids kunne greie, men sånn blir det ikke. Det er en grunn til at jeg er hjemme og mange av tingene jeg så gjerne skulle ha gjort er slitsomme å tenke på, og enda slitsommere å gjøre, så det blir med tanken. Vel tar jeg toppen av de verste smertene med pilleblandingen, men den igjen gjør meg både slapp og uopplagt og jeg kan bare konstantere at gjøremålene skulle vært gjort, men dessverre må vente til bedre tider. Det jeg faktisk orker å gjøre strekker seg til å vaske klær, tørke klær og brette klær. Litt matlaging, putte inn i oppvaskmaskinen og så er det stopp. Og når pillene slutter å virke og ryggen og det ene låret igjen føles minst ti centimeter for kort da er det bare å glemme at man så gjerne skulle ha gjort det ene eller det andre.

Frykten for at den dumme verken i ryggen har kommet for å bli er der, så lang tid har det aldri tatt før, og jeg har kunnet fungere uten masse piller innabords fordi det bare har murret så vidt, det har på en måte vært mulig å la være å kjenne på at det har gjort vondt, men pr nå er det faktisk kul i hampen umulig, tiltross for nokså høy smerteterskel...