Med fingeren på knappen

I tenårene var hele tiden frykten for denne fingeren på knappen tilstede. Det hørtes helt for vilt ut at det var et menneske som satt klar til å utrydde hele kloden, men ikke destod mindre skremmende var tanken på at det skulle bryte ut en atomkrig, der alle ble tapere.
Man skjønte jo ikke så mye av det, men forstod at stormaktene USA og den gang Sovjetunionen begge var godt nok rustet til å utslette og utrydde. Det skremmende var tanken på at det var menneskestyrt, at det var bare en liten melding så kunne det hele være over. Jeg husker fortsatt min samfunnsfaglærer på videregående som lot svamper og kritt hagle mens han teatralsk var USA og Sovjet om hverandre. Som et prosjektil løp han fra den ene enden av klasserommet til den andre, alt etter som han skulle forestille den ene stormakten eller den andre. Og jeg husker den dirrende fingeren hans på knappen som kunne utslette alt. Det skjedde faktisk at jeg måtte forlate klasserommet, jeg ble rett og slett dårlig av tanken på at atombombene rett og slett skulle utløses en dag, av en eller annen galning som bare satt og ventet på tegnet.

I Aftenposten i dag kunne jeg lese om livet i bunkeren i Ukraina. Om livet til disse som satt med fingeren på knappen og ventet på signalet. Og jeg kunne igjen føle det samme som jeg følte da frykten for utryddelse var så stor at jeg måtte gå fra samfunnsfagstimene for å slippe å høre mer. En periode trodde man jo at det hele hadde vært sterkt overdrevet, men det var faktisk ikke det. Det var akkurat som det bildet min samfunnfaglærer hadde tegnet. Og det livet disse nøye utvalgte offiserene levde der under bakken med fingeren på atomknappen, det er ganske utrolig at ingen av dem noensinne klikket og bare fyrte av. Sikkerhetsmarginen lå vel i at det måtte være to som utførte ordren, at begge to ikke ville tilte på samme tid. De var visst nøye testet de som fikk denne jobben, men dog allikevel. To menn satt i 20 år klare for motta ordren om å vri om nøklene, 62 sekunder etter at nøklene var vridd om var det ingen retrettmulighet. Da ville det hele være over, så er det noe rart man fryktet den kalde krigen? I dag skjønner jeg at frykten ikke var grunnløs, det var faktisk så skremmende som det hørtes ut som.

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3304961.ece