Sliten

I over en uke har jeg nå vært sykemeldt og jeg har tenkt, jaja, man får prøve å bruke tiden til noe fornuftig, sånn litt forfallende husarbeide må man vel alltids kunne greie, men sånn blir det ikke. Det er en grunn til at jeg er hjemme og mange av tingene jeg så gjerne skulle ha gjort er slitsomme å tenke på, og enda slitsommere å gjøre, så det blir med tanken. Vel tar jeg toppen av de verste smertene med pilleblandingen, men den igjen gjør meg både slapp og uopplagt og jeg kan bare konstantere at gjøremålene skulle vært gjort, men dessverre må vente til bedre tider. Det jeg faktisk orker å gjøre strekker seg til å vaske klær, tørke klær og brette klær. Litt matlaging, putte inn i oppvaskmaskinen og så er det stopp. Og når pillene slutter å virke og ryggen og det ene låret igjen føles minst ti centimeter for kort da er det bare å glemme at man så gjerne skulle ha gjort det ene eller det andre.

Frykten for at den dumme verken i ryggen har kommet for å bli er der, så lang tid har det aldri tatt før, og jeg har kunnet fungere uten masse piller innabords fordi det bare har murret så vidt, det har på en måte vært mulig å la være å kjenne på at det har gjort vondt, men pr nå er det faktisk kul i hampen umulig, tiltross for nokså høy smerteterskel...