I dag har jeg vært i begravelsen til min kusine som tapte kampen mot kreften forrige onsdag. 41 år gammel og så alt for tidlig. I 12 år har hun kjempet mot sykdommen, og de siste åtte årene hadde min kusine og jeg blitt svært gode venninner.
Hun var ei som alltid så lyst på livet, en ble rent flau når en snakket med henne og klaget over bagateller, men hun var så positiv og når en la på telefonen med henne så hadde man en helt annen sinnstemning enn den man av og til hadde før samtalen.
Hun var historieforteller av rang, og husket masse fra barndommen blant annet, som jeg har glemt. Hun kunne forteller om små episoder, som for eksempel den gangen vi kom ned til familien hennes på campingen og jeg hadde spilt en låt med Queen og David Bowie. Hvem går rundt og husker sånt? Hun gjorde, dette og masse annet har blitt fortalt om igjen de siste årene, for korttidsminnet var blitt redusert etter kreftsykdommen, hun husket godt det som hadde skjedd for lenge siden, men kunne glemme at hun hadde fortalt en ting for fem minutter siden. Den levende måten hun fortalte på fikk en også til å leve seg inn i historiene, hun var rett og slett ett unikum.
For snart syv år siden ringte hun meg, dette var rett etter at faren min døde, og hun ringte for å høre hvordan det gikk etter begravelsen. Underveis i samtalen forteller hun at svulsten hennes har kapslet seg inn og omsider begynt å krympe. At dette på en måte opphevet dødsdommen hun hadde fått hadde hun aldri reflektert over. Hun forstod ikke at alle begynte å gråte da hun fortalte dette. "For det er jo en gladmelding, er det ikke?" Men sannheten var at hun aldri egentlig hadde forstått at med svulsten voksende i hjernen ville det kun dreie seg om tid før hun tapte.
Men hun ville ikke tape, hun levde livet og så hele tiden livets lyse sider. Hun hadde masse å gi til alle og var en omsorgsperson som hele tiden ga. Hun var sprudlende og hun var høyst levende.
Snart et år har gått siden svulsten i hjernen blusset opp igjen, men selv ikke da ga hun opp. Hun fortsatte å legge planer for framtiden og fortsatte å gi av seg selv. Etterhvert ble det tyngre å snakke med henne, hun gjentok seg stadig oftere og kunne i løpet av samtalene stoppe helt opp, noen ganger fordi hun ikke fant ordene, andre ganger fordi hun rett og slett ble borte. Nå er det noen måneder siden jeg traff henne siste gangen, det var også siste gangen jeg snakket med henne. Etter det ble det vanskeligere for henne å ta telefonen når den ringte, så mange samtaler gikk nok tapt. Hun som elsket å snakke i telefonen. Jeg ville så gjerne tro at det skulle skje et under, men dessverre det kom aldri. Min kusine måtte tilslutt slippe taket i livet hun var så glad i. Kanskje har hun det bedre nå, fri for alle plager, men det var for tidlig.
Jeg lyser fred over min kusines minne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar