Så ble det stopp

Tirsdag var fridagen min, det var dagen da alt skulle ordnes og fikses og klargjøres utendørs, men sånn ble det ikke. Jeg var ikke i så bra form da jeg fikk sovet en ekstra dose, snarere tvert i mot. Det kjentes som om noen hadde fylt bly i kroppen på meg mens jeg sov og røsket meg skikkelig i ryggen. det verket og ilte nedover i låret og gjorde så jeg ikke visste om jeg skulle ligge mer, stå, gå, sitte var på en måte umulig. Det var det vondeste.

Tirsdagkveld var det så vondt,det er jo egentlig ikke i ryggen jeg har vondt, det er jo nedover fra ryggen og ut i beinet, men det var så vondt at jeg faktisk grein her. Da krevde eldstemann at jeg ringte legevakten for å få satt en stopper for det vonde. Mens snørr og tårer rant ringte jeg og fikk beskjed om det var min fastlege som hadde vakt, og at legevakten ikke normalt skriver sykemeldinger. Min fastlege skriver ikke sykemeldinger fra kontoret sitt eller han så innså jo at jeg mest sannsynlig måtte en; gå på jobb klokka sju dagen etter, to; bruke en egenmelding fordi jeg rett og slett ikke orket tanken på å sitte i kassa i sju timer dagen etter. Men han viste seg fra sin barmhjertige side. Ba meg komme på kontoret hans dagen etter, der han hadde legejournalen min. De siste tårene tirsdagskveld var nok mest av lettelse. Endelig bli trodd. Selv med bilder som beviser at jeg har en prolaps i ryggen har jeg på en måte følt meg som en hypokonder. Men jeg kjenner min kropp og jeg har kjent på vondt lenge før jeg oppsøker en lege. Det går sikkert over, har jeg tenkt. Og ofte er det det som skjer. det går over, like umerkelig som det dukket opp. Men denne ryggen har jeg kjent på lenge, og da mener jeg lenge. Det var først i våres da jeg sleit med å komme meg ut av sengen jeg forstod at det kanskje ikke ville gå over av seg selv. At det kanskje var noe mer enn en langvarig strekk. Den påfølgende mr'en påviste en prolaps, og medisinen var ibux/paracet, jobbe, trene og fysioterapi. Sist tirsdag sa fysioterapeuten at hans behandling ikke ville gjøre meg bedre og ønsket meg lykke til. Og uke etter kollapser hele greia.

Nå skal jeg være hjemme ut uka. Jeg skal være i bevegelse, tenke på holdningen og åssen jeg sitter. Det er det som er det største problemet, jeg sitter ikke som andre folk, har vel knapt gjort det noen gang, bortsett fra når jeg er på fremmede steder og ikke føler meg helt "hjemme", og i bilen når jeg kjører....jeg ligger jo, men det er greit i følge fysioterapeuten, ellers så har jeg de underligste sittemåter. Som jeg de siste månedene har forsøkt å endre, være bevisst på, men jeg merker at jeg sklir tilbake til gamle sittemåter etter en tid. Sitte ordentlig er slitsomt, rett og slett.

Er jeg ikke bedre mandag kunne jeg ringe tilbake til legen, men jeg gjør det nok neppe. Uansett hvordan jeg føler meg så skal jeg tilbake til jobb da, ellers er jeg redd det blir vanskelig å sette i gang igjen, med ryggsmertene som mest sannsynlig ikke går bort. Jeg nekter å føle meg arbeidsufør, og selv om arbeidsdagen til tider er stressende og tung så tror jeg det er bedre enn å gå hjemme. Og håpe at det dukker opp en jobb som er snillere med kroppen enn den jeg har nå. Legen ba meg også kontakte nav for å høre om omskolering og jeg skal det, snart, men ikke i dag. Jeg er sliten og orker liksom ikke helt å ta tak i det problemet nå. Først prøve å finne noe sjøl, selv om det er lite jobber der ute så kan det jo hende det dukker opp noe som passer meg, snart.