I dag har jeg fulgt en tidligere nabo, litt venninne og ungenes tidligere morgenpasser til graven. 45 år fikk dette gode mennesket før hun måtte gi tapt for kreften.
Og mine tanker har vært mange i dag, iblandet dårlig samvittighet fordi jeg lovet henne besøk som jeg aldri fikk tatt. Kanskje jeg innerst inne håpet hun skulle bli bedre? At det skulle være et hav av tid. Men jeg vet også at jeg det siste halve året har vært engstelig for å se på dødsannonsene i fall hun skulle stå der. Mandag gjorde hun nettopp det, og jeg visste at jeg hadde lovet mer enn jeg hadde greid å holde, stikk i strid med denne damen som ga alt for de rundt seg i det livet hun hadde.
Hun fikk en verdig avslutning i dag, så mange vakre ord, og så sanne ord, de beskrev henne som det hjertegode mennesket hun var og hun vil være dypt savnet av så mange som betydde så mye for henne.
Selv lover jeg aldri mer å love noe jeg ikke vet jeg kan holde.
livet og døden går hand i hand....og gode mennesker forsvinner detsverre.....du fulgte henne på den siste reise....ta di gode minnene med deg videre....klems
SvarSlett