Jeg har i snart to år løpt på veien her jeg bor, stort sett alene, eller av og til sammen med datter og noen ganger sammen med en venninne av henne, men som oftest har jeg løpt alene. Tilbakelagt kilometer på kilometer, på tid som ikke er suveren, men jeg har aldri hatt annen konkurranse enn stoppeklokka og derfor ikke greid å legge inn noe ekstra. Er nok litt makelig anlagt og synes det er best å løpe når det ikke gjør vondt.
Lørdag ble jeg til min forskrekkelse forbiløpt på løpeturen min.
What?
Hvor kom hun fra? Med musikk i ørene oppdaget jeg derfor ikke "konkurrenten" før hun var på siden av meg - og løp forbi meg på brøkdelen av et sekund.
Nederlaget jeg følte vekket konkurranseinstinktet i meg og fikk meg til å sette opp farten for å forsøke å holde følge (jeg endte opp meg en ganske god femkilometertid på lørdag for å si det sånn). Men hun var for rask, jeg hadde ikke sjanse til å hverken ta innpå eller ta henne igjen. Og mens jeg løp gnagde tankene, hvem var hun egentlig som løp så fint og lett? Hun er sikkert mye yngre enn meg. Hun hadde kanskje akkurat startet på løpeturen, mens jeg hadde løpt nesten to kilometer alt.
Jeg hadde faktisk tenkt å løpe lenger enn fem kilometer på lørdag, men frykten for at hun skulle ta meg igjen enda en gang (om hun også snudde) ble for stor. Langstranda er oversiktlig, da jeg så henne omtrent 500 meter foran meg, på trekilometermerket mitt snudde jeg og løp fort, og da mener jeg fort hjem, kikket over skulderen innimellom og løp det jeg orket i to og en halv kilometer. Jeg så ikke noe mer til henne på lørdag og jeg har ikke sett henne på mandagens eller gårsdagens løpetur. Jeg så henne ikke igjen før i går, litt utpå dagen, da løp hun forbi her mens jeg holdt på med noe på kjøkkenet, min teori om at hun ikke hadde løpt så langt ble dermed drept....
I dag løp jeg den andre veien, inn i skogen og en runde på glatte skogsveier. Inntil jeg har lokalisert treningstidene til konkurrenten min, så får det bli sånn.
Bildet er lånt herfra.
Lørdag ble jeg til min forskrekkelse forbiløpt på løpeturen min.
What?
Hvor kom hun fra? Med musikk i ørene oppdaget jeg derfor ikke "konkurrenten" før hun var på siden av meg - og løp forbi meg på brøkdelen av et sekund.
Nederlaget jeg følte vekket konkurranseinstinktet i meg og fikk meg til å sette opp farten for å forsøke å holde følge (jeg endte opp meg en ganske god femkilometertid på lørdag for å si det sånn). Men hun var for rask, jeg hadde ikke sjanse til å hverken ta innpå eller ta henne igjen. Og mens jeg løp gnagde tankene, hvem var hun egentlig som løp så fint og lett? Hun er sikkert mye yngre enn meg. Hun hadde kanskje akkurat startet på løpeturen, mens jeg hadde løpt nesten to kilometer alt.
Jeg hadde faktisk tenkt å løpe lenger enn fem kilometer på lørdag, men frykten for at hun skulle ta meg igjen enda en gang (om hun også snudde) ble for stor. Langstranda er oversiktlig, da jeg så henne omtrent 500 meter foran meg, på trekilometermerket mitt snudde jeg og løp fort, og da mener jeg fort hjem, kikket over skulderen innimellom og løp det jeg orket i to og en halv kilometer. Jeg så ikke noe mer til henne på lørdag og jeg har ikke sett henne på mandagens eller gårsdagens løpetur. Jeg så henne ikke igjen før i går, litt utpå dagen, da løp hun forbi her mens jeg holdt på med noe på kjøkkenet, min teori om at hun ikke hadde løpt så langt ble dermed drept....
I dag løp jeg den andre veien, inn i skogen og en runde på glatte skogsveier. Inntil jeg har lokalisert treningstidene til konkurrenten min, så får det bli sånn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar