Søndagskveld, rett før leggetid hørte jeg at det var to katter ute i hagen. Min og en fremmedkatt. Jeg ut, jage fremmedkatten og forsøke å lokke Mons inn. Første del av plan gikk greit, fremmedkatten forsvant inn i hekken. Men Mons bare hørte jeg sitte og buldre. Innunder garasjen, bak den hersens furua. Jeg lyste og lokket, men ikke noe hjalp. Gikk inn for å hente matposen og tenkte kanskje det ville lokke Mons fram (det gikk før), men den eneste som reagerte på det var katten som var forsvunnet inn i hekken som nå ble jaget enda en gang av mine tramp og skremmelyder.
Tilslutt ga jeg opp og få Mons inn. Tenkte han kommer nok snart og banker på, banker på og vil inn.
Jeg sovnet, og for en gangs skyld sov jeg bedre og tyngre enn på lenge, men når jeg våknet var jeg oppe og ropte på Mons, men akkurat denne natten var jeg mindre våken enn ellers.... Da det ble morgen og klokka nærmet seg ni våknet jeg igjen med vissheten om at Mons ikke var kommet inn i løpet av natten. Opp med verandadøren og lokke og rope; Mons, pusen, komme da! Men ingen katt var å se. Gikk til ytterdøren og gjentok prosessen og der kommer han fram fra under trammen. Sakte, sakte, redd og så ødelagt at jeg knapt har sett en så ødelagt katt noensinne. Prøver meg på stakkarsing og frem med seien jeg hadde tatt opp til han i går kveld. Han bare ser stumt på maten jeg vet han elsker. Så jeg kaster meg over telefonen og ringer vårt kjære veterinærkontor på Fetsund der vi får lov å komme umiddelbart.
På Sørum og Fet veterinær veterinærkontor tar de mot Mons og beroliger matmor om at dette skal gå bra. Før barbering stiller de spørsmålstegn ved hva han har vært utsatt for, men konkluderer med realt katteslagsmål der Mons nok har måttet ta den verste støyten. De barberer, renser og medisinerer og vi kan dra hjem etter en tur innom apoteket.
Lettelsen da jeg forstod at jeg fikk ta med Mons hjem var stor, at han vil bli så god som ny.
Vel hjemme, Mons har vært unnvikende, jeg har gjort masse jeg ikke skal gjøre pga hofta i dag, men må man så må man. Lykke da han gikk i kassa, eller da han gikk og drakk vann og lykken da han rett før leggetid spiste kan ikke beskrives.
Mine forsøk på å få han med i sengen lyktes derimot ikke, ikke før nå, for en halvtime siden, midt i natten var oppe og så til han. Da ble han med tilbake hit og lå her og malte i omtrent fem minutter før han hoppet ned og la seg på stua. Vanskelig å vite hvor man kan kose, men alt har ikke sår så bare forsiktig klapping tror jeg han nøt nå.
Når vi står opp regner jeg med at maset om å få gå ut kanskje starter. Minst fire dager inne er dyrlegens ordre. Den skal følges kan jeg love. Egentlig vil jeg aldri mer slippe han ut.
Tilslutt ga jeg opp og få Mons inn. Tenkte han kommer nok snart og banker på, banker på og vil inn.
Jeg sovnet, og for en gangs skyld sov jeg bedre og tyngre enn på lenge, men når jeg våknet var jeg oppe og ropte på Mons, men akkurat denne natten var jeg mindre våken enn ellers.... Da det ble morgen og klokka nærmet seg ni våknet jeg igjen med vissheten om at Mons ikke var kommet inn i løpet av natten. Opp med verandadøren og lokke og rope; Mons, pusen, komme da! Men ingen katt var å se. Gikk til ytterdøren og gjentok prosessen og der kommer han fram fra under trammen. Sakte, sakte, redd og så ødelagt at jeg knapt har sett en så ødelagt katt noensinne. Prøver meg på stakkarsing og frem med seien jeg hadde tatt opp til han i går kveld. Han bare ser stumt på maten jeg vet han elsker. Så jeg kaster meg over telefonen og ringer vårt kjære veterinærkontor på Fetsund der vi får lov å komme umiddelbart.
På Sørum og Fet veterinær veterinærkontor tar de mot Mons og beroliger matmor om at dette skal gå bra. Før barbering stiller de spørsmålstegn ved hva han har vært utsatt for, men konkluderer med realt katteslagsmål der Mons nok har måttet ta den verste støyten. De barberer, renser og medisinerer og vi kan dra hjem etter en tur innom apoteket.
Lettelsen da jeg forstod at jeg fikk ta med Mons hjem var stor, at han vil bli så god som ny.
Vel hjemme, Mons har vært unnvikende, jeg har gjort masse jeg ikke skal gjøre pga hofta i dag, men må man så må man. Lykke da han gikk i kassa, eller da han gikk og drakk vann og lykken da han rett før leggetid spiste kan ikke beskrives.
Mine forsøk på å få han med i sengen lyktes derimot ikke, ikke før nå, for en halvtime siden, midt i natten var oppe og så til han. Da ble han med tilbake hit og lå her og malte i omtrent fem minutter før han hoppet ned og la seg på stua. Vanskelig å vite hvor man kan kose, men alt har ikke sår så bare forsiktig klapping tror jeg han nøt nå.
Når vi står opp regner jeg med at maset om å få gå ut kanskje starter. Minst fire dager inne er dyrlegens ordre. Den skal følges kan jeg love. Egentlig vil jeg aldri mer slippe han ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar