Som tiden flyr

Som tiden flyr, dager kommer og dager går.

Jeg jobber og restituterer meg. Fremdeles med snev av halting, men mye mindre nå enn for en måned siden. Jeg trener styrke og tenker mye på å bli sterkere på den opererte siden og jeg har fått lov å knytte på meg løpeskoene igjen :) og ta det pent.
Jeg skulle gjerne lagt ut på en skikkelig tur, men jeg holder igjen, ganske enkelt fordi jeg ikke har noe valg. Jeg har også erfart at mine løpeturer på morgenen neppe lenger er mulig å gjennomføre, kroppen, eller hofta må få lov å våkne litt før jeg jogger i vei.

Jeg begynte langt fra der jeg slapp, mindre vondt, men helt uten kondisjon. Min løperute før operasjonen er jo der fremdeles og det er den jeg er tilbake i, enn så lenge.

De første løpeturene fulgte jeg fysioterapeutens ordre; Gå hundre meter og så løpe like kort. Gå-løpe, gå-løpe.... Ikke tenke distanse eller tid, jeg er den første til å innrømme at det ikke er så lett.
Men jeg øver meg på det.
I fremtiden skal fokuset være på å komme meg ut å løpe, ikke hvor langt eller hvor fort. Noen rask løper hat jeg aldri vært og jeg kommer heller aldri til å bli det med denne titanhoften, men så lenge jeg holder meg vekk fra asfalten (har fått tillatelse til å bruke det som en slags transportetappe for å komme meg til skogs da, sånn etterhvert) så har jeg bevist at jeg kan fortsette å løpe i enda noen år.
Så fem måneder etter operasjonen er jeg på vei tilbake, snart skal jeg ha ferie og etter ferien er jeg også tilbake i jobb hundre prosent. Det føles litt uoverkommelig nå, men jeg tror det blir bra.

Nye løpesko ble kjøpt for lenge siden, nå er de tatt i bruk, me like.