Jeg har aldri vært spesielt rask når jeg løper, men så lenge jeg finner glede i og løpe så bekymrer ikke det meg så mye. Selvfølgelig hadde et vært morsomt å vært blant de raskeste, men hva kan man egentlig forvente seg når en begynner løpekarrieren i en alder av 45 år?
Nå er jeg 50, med en høyrehofte som er drøye fem måneder gammel. :) og løpekarrieren har hatt en ufrivillig pause. Som jeg nå prøver å løpe i gang igjen, lykkefølelsen da jeg fikk klarsignal har jeg nevnt før i Som tiden flyr. Og jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om lenge, eller i hvertfall noen ganger. dog ble fristelsen for stor til å tøye det litt på femårsdagen for første sammenhengende to kilometer. Da jeg begynte å løpe i i 2011 var det vekselsvis gå og jogge, og første gang jeg klarte å løpe hele veien var den 22. juli. Derfor gikk det litt sport i å klare det igjen på femårdagen, og det gjorde jeg. Tiden på fredag var vel ikke så mye å skrive hjem om, det har det forsåvidt ikke vært på flere måneder, så da jeg i dag klarte å jogge to kilometer, med litt gange de første metrene på en tid som jeg ikke har sett siden desember 2015 da gir jeg meg selv et klapp på skulderen, og tenker at dette går veien.
Tålmodighet er et ord jeg har hørt gjentatte ganger siden hofteoperasjonen, og med litt tålmodighet så lover jeg meg selv at jeg skal løpe både lenger og langt, sånn etterhvert.
Nå er jeg 50, med en høyrehofte som er drøye fem måneder gammel. :) og løpekarrieren har hatt en ufrivillig pause. Som jeg nå prøver å løpe i gang igjen, lykkefølelsen da jeg fikk klarsignal har jeg nevnt før i Som tiden flyr. Og jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om lenge, eller i hvertfall noen ganger. dog ble fristelsen for stor til å tøye det litt på femårsdagen for første sammenhengende to kilometer. Da jeg begynte å løpe i i 2011 var det vekselsvis gå og jogge, og første gang jeg klarte å løpe hele veien var den 22. juli. Derfor gikk det litt sport i å klare det igjen på femårdagen, og det gjorde jeg. Tiden på fredag var vel ikke så mye å skrive hjem om, det har det forsåvidt ikke vært på flere måneder, så da jeg i dag klarte å jogge to kilometer, med litt gange de første metrene på en tid som jeg ikke har sett siden desember 2015 da gir jeg meg selv et klapp på skulderen, og tenker at dette går veien.
Tålmodighet er et ord jeg har hørt gjentatte ganger siden hofteoperasjonen, og med litt tålmodighet så lover jeg meg selv at jeg skal løpe både lenger og langt, sånn etterhvert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar