Når sengen blir en fiende

I natt var sengen min fiende. Jeg sovnet ganske raskt mens tablettene fremdeles virket, men våknet etter mindre enn en halvtime og da startet marerittet. Det i våken tilstand, da du ikke får sove og vet at selv om det er søndag i morgen så hjelper ikke det deg siden det er jobbehelg. Jeg MÅ sove!! Men i natt var det ikke mulig å finne noen stilling som ga så mye lindring på hofta så jeg greide å sovne igjen i noen timer. For jeg sover jo aldri lenger en hel natt, er det ikke katta så er det hofta og rett skal være rett, de siste nettene har hofta vært mer plagsom enn Mons. Dog allikevel ikke så ille som i natt. Jeg har slumret litt, på min mest unaturlige måte å sove på, på ryggen, men kanskje det er det som blir redningen framover?
Uansett, i dag var det en befrielse å stå opp og komme seg i gjenge, men hvordan dagen blir utover, det gjenstår jo og se, for spesielt våken er jeg ikke.

Walkabout

Sitter og ser på Walkabout, de er i England og hjemme hos en fyr som plukker opp på påkjørte dyr og legger i fryseren. Han tilbereder og lager mat av disse dyrene, og fryseren var full av de underligste dyr, som grevling.
De to nordmennene blir invitert på middag, grevling, som tydeligvis blir kokt med rått og røti. Øyer og testikler, alt skal spises.

Jeg tror det er Nils som smaker på øyet og svelger det helt, og ja, jeg skjønner han jeg. Når jeg skal spise noe jeg ikke tror jeg liker gjør jeg akkurat det samme. Med mer eller mindre hell.

En gang skulle jeg smake på snegle, og fikk beskjed om at det var ikke verdt å spytte ut, neivel, allerede på vei inn i munnen forstod jeg at dette ikke var noe jeg egentlig hadde så lyst på så da var det bare å la det stå til og svelge den hel, jeg ble allikevel vàr konsistensen.

Jeg gjorde det samme da jeg som journalist skulle skrive om en sjuretters middag, der den røde tråden var hjort, selvfølgelig måtte det komme hjortehjerte som en rett. Etter og ha sett på de andre menneskene spise, gjorde jeg som med sneglen, svelge uten å smake.

Som regel går det bra, men en gang var jeg ikke like heldig. Jeg var en del yngre enn nå, men voksen, hjemme hos mor og far på søndagsmiddag og hønsefrikassè. Jeg var ikke så glad i høne og hva gjør jeg med mat jeg ikke liker? Jo, jeg bare lar være å smake, men denne gangen gikk det ikke så bra, for i høner er det bein og det var det i denne biten jeg hadde tatt. Jeg husker bare kvelningsfornemmelsen og at jeg spurte: - Er det bein i denne fuglen?
Hvordan jeg fikk beinet opp igjen husker jeg ikke, men jeg har aldri spist høne etter den gangen og kommer nok aldri til å gjøre det igjen heller.
Og så kan man jo spørre seg da, hvor smart er det egentlig å svelge maten hel?

Kontaktlinser til besvær

Alle som har begynt med linser vet sikkert hvor vanskelig det er å ta dem ut igjen den første gangen, alene, hjemme. Det som gikk så glatt hos optikeren viser seg og være et sant lite hjemme på badet.
Som linsebruker de siste 33 årene skjønner jeg ikke hvordan det kan oppfordres til å se i speilet når linsene skal ut. For blingser man ikke litt ekstra da? Jeg tror det og dermed blir det vanskeligere å få tak i linsa og få tatt ut før en er så rød at det ser ut som man har vært på fylla minst den siste uka.
Jeg bruker aldri speil lenger, hverken når linsene skal inn, eller når linsene skal ut.

Da jeg begynte med linser for ja, sånn ca 33 år siden ble jeg utstyrt med harde linser og en liten sugekopp til å ta linsene ut med på kvelden. Jeg var ikke så veldig bevandret i linsenes verden og kjente kun to jeg visste brukte linser og begge disse hadde myke linser som de kokte i et dertil egnet apparat om natten, men jeg ble sendt hjem med små harde linser som skulle gnukkes og gnis i to forskjellige rensevesker før de ble lagt i beholderen sin for natten.

Vel hjemme og klar for første uttak av linser, med store deler av familien rundt for å bivåne dette underet, som i det minste skulle ta vekk en av mobbegrunnene mine. Fram med speil og den lille lyseblå sugekoppen. Det gikk jo ikke, hver gang den nærmet seg øye ble fristelsen til å lukke øyet alt for stort og når jeg greide å holde det åpent så bommet jeg og traff alle andre steder på øyet enn på linsa. Hvordan jeg tilslutt fikk den ut husker jeg ikke, men det jeg husker er at det samme skjedde hver eneste gang til jeg fikk lov å gå over på myke linser etter første kontroll. Da gikk uttagningen som en drøm, jeg opplevde heller ikke det som junior styrte med i går, da han hadde linser på hjem for første gang. Da linsene endelig var ute lignet nok øynene veldig på broren min sine da han begynte med linser og skulle ta dem ut første gang. Med tre erfarne linsesøstre fikk alle samme telefonen, hvordan får man dem ut? Mulig vi hadde tre forklaringer, men husker fremdeles sms'en som kom en stund senere. " Fikk dem ut, kall meg bare rødøye."

Helt utenkelig for meg å leve uten disse siden jeg ikke kan opereres med laser.