Klin kokos

Det er noe med lukten av kokos som trigger meg. Jeg tror kanhende det er lukten av sommer som gjør at jeg simpelthen elsker denne lukta. Solkrem eller sololje med duften av kokos, jeg kan ikke tenke meg noe mer sommerlig, (sololjene fra Piz Buin kommer nok på en god andreplass.)
Men som sagt, kokos er den optimale sommerduften.
Derfor digger jeg å bruke dusjsåper, bodylotion, shampoer og balsamer med kokoslukt, hele året, og kanskje spesielt om vinteren fordi den minner så om sommer?

Er glad i smaken av kokos også da, som kokosboller, kvarg med kokos, kokosmelk og skolebrød med kokos på.

Kokosnøtter har jeg derimot aldri fått helt taket på, men jeg har aldri gått så drastisk til verks som det Leif Juster synger om her:

Små gleder

Jeg har aldri vært spesielt rask når jeg løper, men så lenge jeg finner glede i og løpe så bekymrer ikke det meg så mye. Selvfølgelig hadde et vært morsomt å vært blant de raskeste, men hva kan man egentlig forvente seg når en begynner løpekarrieren i en alder av 45 år?

Nå er jeg 50, med en høyrehofte som er drøye fem måneder gammel. :) og løpekarrieren har hatt en ufrivillig pause. Som jeg nå prøver å løpe i gang igjen, lykkefølelsen da jeg fikk klarsignal har jeg nevnt før i Som tiden flyr. Og jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om lenge, eller i hvertfall noen ganger. dog ble fristelsen for stor til å tøye det litt på femårsdagen for første sammenhengende to kilometer. Da jeg begynte å løpe i i 2011 var det vekselsvis gå og jogge, og første gang jeg klarte å løpe hele veien var den 22. juli. Derfor gikk det litt sport i å klare det igjen på femårdagen, og det gjorde jeg. Tiden på fredag var vel ikke så mye å skrive hjem om, det har det forsåvidt ikke vært på flere måneder, så da jeg i dag klarte å jogge to kilometer, med litt gange de første metrene på en tid som jeg ikke har sett siden desember 2015 da gir jeg meg selv et klapp på skulderen, og tenker at dette går veien.
Tålmodighet er et ord jeg har hørt gjentatte ganger siden hofteoperasjonen, og med litt tålmodighet så lover jeg meg selv at jeg skal løpe både lenger og langt, sånn etterhvert.

Englandsbøssa

Siden tidlig på 2000 tallet, kanskje på slutten av 90-tallet har ungene og jeg spart penger til Liverpooltur. Vi kalte sparebøssen "englandsbøssa" og den var hellig. Det ble aldri tatt en krone derfra om det manglet litt småpenger til noe, og det var det det var på bøssa, mest småpenger. Pantepenger og lommerusk ble puttet oppi boksen og av og til gikk jeg i banken og satte dem på en konto kalt Liverpoolkonto.

Første gang vi tømte kontoen var i 2003, vi skulle på ferie til Frankrike og da var dette kjekke lommepenger på turen. For syns skyld lot vi litt stå igjen på kontoen, for drømmen om Liverpooltur den levde videre. Og vel hjemme begynte vi å spare på nytt.

Året etter skjedde det igjen, en annen ferietur, til Italia den gangen, bøssa og konto ble igjen kjærkommen som lommepenger, og dette gjentok seg hvert år, før vi i 2012 endelig kunne bruke pengene fra Englandsbøssa og Liverpoolkontoen på Liverpooltur og vår første kamp på Anfield.

Etter det har kontoen forsvunnet, men englandsbøssa har fått bestå, navnet blir den nok ikke kvitt. Fremdeles er det kun lommerusk og pantepenger og nå har den fått en solid dose igjen etter og ha vært i Sverige og pantet for 350 kroner, dersom jeg noensinne greier å pante oftere så kan det hende det blir slutt på sparingen, og jeg lover, jeg tenker det hver gang jeg panter. At neste gang da skal jeg ikke vente så lenge før jeg oppsøker panteautomaten. Føler meg ganske dum og ofte uglesett når jeg står foran panteautomaten med 3-4 søppelsekker... Men enn så lenge lever englandsbøssa, Og så får vi se om ikke "ungene" og jeg kan knerte den sammen igjen, kanskje allerede om to uker d vi skal til London og se Liverpool mot Barcelona på Wembley?

Englandsbøssa våres er hellig den dag i dag.

Fra en Londontur min lille familie var på for et par tre år siden.