Nå er det snart to uker siden Mons måtte få slippe. Fremdeles er han veldig tilstede, jeg synes jeg høre han komme gående over gulvet, jeg synes han hopper opp på et av bordene utenfor vinduene på verandaen for å fortelle at han vil inn. Jeg føler han er her, men så titter jeg ut og ser graven hans og vet at jeg bare har lurt meg selv et øyeblikk.
Alt levende er på lånt tid, vi vet jo det, men det gjør ikke sorgen og savnet enklere når de forsvinner ut av livet ditt. Man går videre, men individer man har knyttet til seg vil for alltid bli i hjertet og være et godt minne, der har også Mons fått sin plass, sammen med så mange andre, mange døde, men også noen som lever og har fått en bit av dette hjertet som heldigvis har plass til mange.Tristheten jeg føler vil nok gå over, men akkurat nå føles den altoppslukende. Jeg kan tøyse og le, men så kommer det over meg at noe er riv ruskende galt, og så føles alt veldig tungt igjen. Så mange forteller meg at jeg gjorde det rette, at Mons hadde hatt et godt liv og jeg vet alt det der, men jeg skulle nå gjerne gitt han enda flere gode år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar