Når livet går videre

Når man en dag plutselig våkner og kjenner på en godfølelse, lykkefølelse eller bare rett og slett en jeg leverfølelse, da skjønner man at livet har gått videre.

Fra og ha vært ganske langt nede er jeg nå på toppen av livet igjen. En litt skummel følelse, fordi jeg vet hva som finnes i den andre enden, tanker, tanker og atter tanker. Tanker som murrer og murrer og gjør hverdagen slitsom og nettene til en urolig fortsettelse av dagen.
En klistrer på seg falske smil og vet at de fleste antageligvis gjennomskuer deg, men det er det beste du kan gi der og da, så en jobber hardt for å holde seg flytende, alle intensjoner om å legge vekk de tankene som er så ødeleggende er mislykket, men helt umerkelig blir dagene bedre og bedre, tankene færre og færre til man en dag våkner og helt umerkelig har begynt å leve igjen.

Sånn fra og ta en dag av gangen fordi alt føltes så tungt til denne boblende godfølelsen jeg våkner med nå. Smilene er ekte og folk bemerker at jeg virker så glad. Noe som igjen tyder på at de påtatte smilene neppe har fungert så veldig godt. :)

Og jeg skal med hånden på hjerte innrømme at jeg liker denne meg bedre enn den triste meg! Måtte det vare!!