Jeg bærer på en tristhet

Nå er det snart to uker siden Mons måtte få slippe. Fremdeles er han veldig tilstede, jeg synes jeg høre han komme gående over gulvet, jeg synes han hopper opp på et av bordene utenfor vinduene på verandaen for å fortelle at han vil inn. Jeg føler han er her, men så titter jeg ut og ser graven hans og vet at jeg bare har lurt meg selv et øyeblikk.



Alt levende er på lånt tid, vi vet jo det, men det gjør ikke sorgen og savnet enklere når de forsvinner ut av livet ditt. Man går videre, men individer man har knyttet til seg vil for alltid bli i hjertet og være et godt minne, der har også Mons fått sin plass, sammen med så mange andre, mange døde, men også noen som lever og har fått en bit av dette hjertet som heldigvis har plass til mange.

Tristheten jeg føler vil nok gå over, men akkurat nå føles den altoppslukende. Jeg kan tøyse og le, men så kommer det over meg at noe er riv ruskende galt, og så føles alt veldig tungt igjen. Så mange forteller meg at jeg gjorde det rette, at Mons hadde hatt et godt liv og jeg vet alt det der, men jeg skulle nå gjerne gitt han enda flere gode år.

Skrekkscenario

Når jeg satt på toget fra London til Stansted tidligere i august etter den fantastiske Wembleyopplevelsen hadde jeg god tid til å tenke. En snau time lang tur. Mine håpefulle på seter andre steder i toget, men på samme tog.

Inn på toget ser jeg helst at jeg er sist inn. Alle skal med!

Da ungene var yngre, en del yngre enn nå ble de invitert med til London av deres reservepappa (han er dessverre ikke lenger blant oss, men vi kunne tøyse litt av denne historien i ettertid) Han var ikke lenger en del av livet vårt på samme måte som tidligere, men fortsatt en bauta i ungenes liv! Dette var en slags julepresang fra han til dem.
Det var først mange måneder etter de kom hjem de fortalte meg om avreisen fra London til flyplassen, også den gangen Stansted.  Dårlig tid og dører som lukket seg mens frøkenen stod igjen på utsiden. Dører som ble tvunget opp av reservepappan og alle tre samlet for felles togreise til flyplassen.

Jeg fikk gåsehud bare av og høre om det flere måneder senere. Jeg så for meg et tog som kjørte avgårde med datteren stående igjen på perrongen, i England, med en mobil som hadde slått seg vrang og ikke virket.

Heldigvis gikk det greit, og jeg er glad jeg ikke var der for dette er nok noe av det jeg ser på som et skrekkscenario.

Bildet er lånt her:

Det lille lokket

Det lille lokket som sitter på kremkrukkene, skal det kastes, eller har det en misjon og skal sitte der etter at man har åpnet krukka?
Er det en slags ekstra beskyttelse, eller en rent praktisk transportinnretning? Jeg bare spør, for jeg er neimen ikke sikker og gjør begge deler, beholder en stund og kaster etterhvert.
Dette lokket på viste krukke følger med opp sammen med det ordentlige lokket og har falt ned i vasken noen ganger, med "smørsida" opp, men om det skulle snu seg på veien ned så er det vel ikke lenger like rent liksom.
Så hva gjør dere andre, kaster dere det eller beholder dere lokket?