Kjærlighet er

- å kjøre langt og lenger enn langt for noen få timer sammen med kjæresten sin, når bilen i tillegg mangler varmeapparat.

Jeg vet ikke om jeg hadde gjort det for så mange andre, satt meg inn i en iskald bil som jeg visste ikke ville bli stort varmere enn den var og kjørt ni mil, spise en laaaaaang middag, og så sette meg i en like kald bil og dra hjem igjen, mens varmeapparatet harket og så vidt dro rundt og avga så vidt en liten lunk, som jeg måtte bruke på vinduene.

"Det kaller jeg kjærlighet," sa min kollega da hun kom og overtok etter meg i dag. Og fikk høre at jeg skulle kjøre i møte med kjæresten min, i kald bil, og i følge henne på skikkelig vondt føre.
Og ja, det er kjærlighet som sammen med savn fikk meg til å reise i dag, med fare for snø på veiene, og vissheten om kald bil etter at varmeapparatet sa takk for seg i går.

Nå har jeg time på verksted i morgen, men da er det nok bare termostaten som blir byttet, og mest sannsynlig er det ikke den det er noe feil med i det hele tatt....det er vifta som rett og slett ikke vil mer. I dag har jeg fått den til å virke igjen så vidt ved å gi den en lite spark, men det høres ikke bra ut, i den grad den høres i det hele tatt. Når jeg kjører vifta på fullt hører jeg normalt knapt hva jeg tenker, nå de siste dagene har den stått konstant på fullt, og jeg kan faktisk snakke i telefonen og jeg kan høre på radio uten problemer.

Jeg krysser fingre for at det blir ordnet i morgen, selv om det er feil del som er bestilt, jeg håper det går an å mekke noe midlertidig i det minste, det er tross alt vinter!!!