For hvert minutt som går nå merker jeg at hjertet føles tyngre og tyngre. Morshjertet. Nå er det ikke mange dagene igjen før eldstemann drar i militæret, kjempeklar for disse nye utfordringene og kjempeklar for å på en måte flytte hjemmefra. Det er jo så godt å vite akkurat det, tenk så fælt det hadde vært om han ikke ville? Og måtte. Men han gleder seg og har nok omtrent samme nedtelling som meg....men med litt annet fortegn. For mens han gleder seg, så gruer jeg meg.
En epoke er snart over, min førstefødte drar nå, i august stikker lille prinsesse på folkehøyskole og jeg har med ett fått et hav av tid, med bare meg selv. Selvfølgelig har jeg visst at disse dagene ville komme, men kom de ikke litt vel fort?
Jeg stålsetter meg, jeg må klare dette, men at det blir uten flere tårer, det kan jeg nok ikke love.
En epoke er snart over, min førstefødte drar nå, i august stikker lille prinsesse på folkehøyskole og jeg har med ett fått et hav av tid, med bare meg selv. Selvfølgelig har jeg visst at disse dagene ville komme, men kom de ikke litt vel fort?
Jeg stålsetter meg, jeg må klare dette, men at det blir uten flere tårer, det kan jeg nok ikke love.
Huff, jeg kjenner jeg begynner å gru meg....har forhåpentligvis noen år til å forberede meg, vårt troll er foreløpig kun ni. :-) Lykke til.
SvarSlettTakk. Alle sier at det er sånn det skal være, men...det er tungt. Nyt tiden til dagen kommer! :o)
Slett