Antiklimaks

Uniformen er hengt opp, og jeg har krøllet meg sammen i sofakroken, fremdeles i kjolen, rett og slett for tom til å orke noe særlig akkurat nå. Jeg er hjemme etter middagen som avsluttet kvelden. Korpsets jubileumskonsert er over og det kjennes tomt. Jeg er sliten etter og ha vært kjempenervøs i forkant av dagens konsert, og jeg kjenner veldig på at det hele nå er over. I så mange måneder har vi terpet og terpet, og vips, så er det historie.

Det ble en bra konsert, selv om mine nerver fulgte meg nesten hele konserten, nerver som får meg til å tenke at, hva gjør jeg egentlig her? Hvorfor utsetter jeg meg selv for denne pinen?
Men når dagens inviterte sanger avsluttet sin soloopptreden med Amazing Grace, da vet jeg hvorfor jeg fortsetter. Når stemmen over alle framfører denne nydelige hymnen som får snørr og tårer til å renne hos undertegnede fordi den minner meg om far, da vet jeg også hvorfor jeg utsetter meg selv for dette, igjen og igjen. Jeg er rett og slett født inn i dette her, tror jeg! :)

Jeg er utladet nå, og tenker at det eneste smarte å gjøre nå er å lade batteriene på nytt, i morgen skal korps få være korps, og så er jeg fit to fight igjen mandagkveld. Da venter ny øvelse og nye mål for øvelsene, jeg går ut i fra at neste øvelse vil bli i julens ånd, at det er tid for å børste støvet av julenotene. Uansett, jeg er klar og jeg er fortsatt med!!