Familien Surrehue - det er oss

I morgen blir det på'n igjen med å ringe busselskaper og lete etter gjenglemt gymtøy. Begynner å bli nesten pinlig og jeg begynner å bli lei. Men så lenge jeg faktisk gjør det så blir det vel aldri noen endring på det.

I løpet av et år blir det mange gjenglemte ting eller mistede ting her hos oss. Jeg tror med hånden på hjertet at jeg kan si jeg er den minst distre i så måte, Sønnen glemmer, og datteren mister. Om nå jeg en gang skulle glemme eller miste noe setter jeg himmel og jord i bevegelse for å få igjen akkurat den tingen, sånn er ikke mine håpefulle, det er liksom bare, jaja, får kjøpe nytt. Og det er jo det som skjer da, om jeg ikke lykkes å spore opp igjen den tapte tingesten, hva det nå enn måtte være. Jeg tror det er uavgjort mellom ungene nå, han med sitt gjenglemte gymtøy, hun med sine, eller mine, mistede eyelinere..

Selv tror jeg det er noen år siden jeg mistet noe mer alvorlig enn et tvprogram jeg hadde tenkt jeg skulle sett, men det er kanskje greit vi ikke er like surrete alle sammen, og jeg tar det kanskje igjen på andre ting....