Opptur

Jeg trener og trener, jeg løper og løper, men farten har blitt merkbart dårligere det siste året.
Astmamedisin før løpeturer ser ikke ut til å virke, ei heller intervalltreninger har gitt meg mer fart. Kanskje jeg løper intervaller for skjelden, kanskje jeg ikke presser meg nok, kanskje, kanskje?
Kanskje jeg egentlig ikke er bygget for fart? Uansett, jeg nekter å gi opp, jeg fortsetter å løpe mine korte turer, i spedd noen litt lengre turer jeg har bedre tid og håper at nå, nå skal jeg få opp farten. Det skjer liksom ikke, jeg løper i motvind og tror jeg skal få medvind hjem, men det viser seg at det har vært en slags sidevind og som ikke hjelper det granne på oppdriften på tilbaketure. Klarer jeg kilometeren på sju minutter bør jeg være kjempefornøyd liksom. Derfor er dager som i dag , da endomondo betegner tiden 6.49 som skilpaddefart en seier for meg! Når det er dårligste etappetid da kjenner jeg på gleden over å fortsette å løpe, da får jeg min kortvarige lønn for alle mine tilbakelagte kilometer. Jeg vet at langt der inne finnes det mer og hente ut, om jeg greier å presse meg det lille ekstra, greier og ta i så det ikke er mer og gå på når jeg er tilbake på trammen hjemme, når jeg hiver etter pusten og svetten siler. Når jeg stopper klokka og ser at jeg har løpt årsbeste, da vet jeg at ikke kommer til å gi meg med løpingen, uansett om dagens løpetur er unntaket og at jeg i morgen mest sannsynlig er tilbake i gamle takter.