Da vi fikk utdelt sikkerhetutstyret og hjelmen var jeg ikke lenger like overbevist. Og det lille kurset vi fikk i forkant av klatringen gjorde ikke situasjonen så mye bedre. Turte jeg dette? Jeg sliter jo med konsentrasjonen og var livredd for å miste viktige opplysninger, men jeg greide å få med det viktisgte tror jeg. Aldri være usikret i høyden, løsne aldri begge to krokene, den ene skal alltid være festet!
Prøveløypa gikk ikke høyt en gang og i mål med prøveklatringen var jeg ikke like kjepphøy, men gikk allikevel og kjøpte handsker siden jeg på et underlig vis hadde greid å få frem blod på hendene under generalprøven. Og jeg var jo fast bestemt på å klatre. Pushe grenser, komme meg ut av komfortsonen og gjøre ting jeg ikke kan, ikke sant?
Første forsøk endte på på denne måten som dere kan se på bildet under. Jeg klatrer ned, ikke opp....
Ingen skam å snu, men ikke pokker om jeg gir meg! |
Der vet du at du skal skli avgårde og du vet du er festet med seler og kroker. Jeg synes følelsen av å glippe taket i høyden på en eller annen vinglete stige var det verste, selv om jeg var sikret så var tanken på å bli hengende ufrivillig i disse krokene og kave det aller skumleste.
Nummer en og tre under synes jeg lite om, og enern ble rangert som den skumleste. :) der var jeg i ferd med å gi opp....
I mitt neste liv vil jeg bli født tøffere og litt mer aktiv. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar