Ord blir så fattige.
Fremdeles sliter jeg med å finne den riktige måten å uttrykke følelsene på. Men jeg kan føle på og føle med alle som på en eller annen måte ble rammet på denne dagen i fjor. Jeg kan fortsatt gråte for for alle de 77 som ikke kom hjem, jeg gråter med alle de som ikke fikk noen hjem og for alle de som kom hjem med sår som vil gro, men som for alltid vil måtte bære arrene med seg. Både fysisk og mentalt.
Og markere et år er ikke det samme som å sette en strek.
Vi vil aldri glemme 22.07.11.
Vi skal aldri glemme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar