Barndomsminne

I dag da jeg var ute på løpetur stanset ipoden min, sånn midt på halvveien. Rett og slett låste seg og nektet å starte igjen. Dermed var det å løpe ferdig uten musikk i ørene, og bare med sin egen pust som følge. Kanskje det var derfor jeg kom på dette barndomsminnet, for et sted løp jeg forbi nyslått høy og duften sendte meg tilbake til barndommen.
Somrene da var så vidt jeg kan huske solfylte og regnet det kom det en skur, (som ikke varte flere dager), og etterpå skinte sola igjen. Siden jeg vokste opp på et lite småbruk der bestemor og bestefar hadde sau og behov for fór måtte vi ungene trå til i slåttonna. Her var det ikke høyballer, her var det gode gammeldagse hesjer. Og vi ungene fikk hjelpe til med de kjedelige oppgavene, rake høyet til hesjene slik at at bestefar kunne henge det opp. Noen ganger fikk nok også vi prøve oss, men jeg kan ikke huske at det ble godkjent. For å hesje høy var nemlig en liten kunst det! Men lukten som fulgte oss under slåttonna, det var sommer, men også hat, det var tungt arbeide må vite, og ganske kjedelig når alle andre var nede ved fjorden og badet.
Vi måtte være med å få foret i hus også, ofte var det forbundet med stress dersom værvarslingene viste nedbør, da nyttet det ikke å sluntre unna! Og uten traktor, eller hest var det vår jobb og bære inn høyet. Fint lagt i tau av bestefar. Med alderen vokste børene, og klagene, men jeg tror vel i dag at ingen av oss hadde vondt av å jobbe. Selv om jeg også husker at vi forsøkte alt for å slippe unna, klaget på utslett, kløe og rennende neser....

I dag vekker lukten av nyslått høy kun gode minner og lysten på vassgraut som var formiddagsmaten under slåttonna. Jeg skulle ønske at mine unger også hadde kunnet oppleve dette.

Bildet er lånt herfra, her kan en også lese om slåttonna og hvordan den  fungerer: Uvdal bygdekvinnelag

Bildet er lånt herfra: http://www.flickr.com/photos/evodan/4651368618/