Hva har vi lært i dag?

I dag fikk min franskmann skikkelig sleng. Til alt hell var vi alene på veien når dette skjedde, om det var Guds under eller hvem det var sitt vites ikke, men at det var et under, det er jeg sikker på!
Junior kjørte, fordi mor kjørte litt for sakte etter hans mening. Vi hadde byttet en god stund tidligere og jo, det gikk nok fortere enn om jeg hadde sittet bak rattet. Men så plutselig, kom slengen, først en som junior rettet opp, så neste, som ikke var til å rette opp, vi snurret rundt i veibanen og havnet i snøfonna, med snuta samme vei som vi kom fra. Der stod vi godt. Hjertet dunket og kvalmen var farlig nær, ikke kom jeg meg ut på min side heller, for det var tettpakket rundt bilen. På med varselblinkene. Og ut på førersiden. Vi byttet på å prøve å dytte. Junior dyttet og jeg kjørte, jeg dyttet og han kjørte, uten å få rikket bilen så mye som en millimeter.


Til alt hell stod vi i grøfta inntil en gård, og på gårder finnes traktorer, ikke sant? Sikkert på denne også, men siden ingen var hjemme så fikk vi ikke svar på det. Biler kjørte forbi og tenkte sikkert at det var to der så da trenger de nok ikke hjelp, så jeg innså at jeg måtte få stanset noen. Til alt hell var første bil som kom en sånn type van, stor sak, og sikkert mer enn sterk nok til å få Peugeot opp på veien igjen. Bilen stanset den, etter og ha stått på fire stive hjul i mange metere, og virket vel ikke helt fornøyd med å bli stoppet slik, han forklarte at clutchen var ødelagt, og for å få brukt den måtte han stå stille. Jeg beklaget så mye og sa jeg forstod at det kanskje ikke var så lett å få dratt oss opp da. Men mannen var en hjelpsom kar og fikk rygget bak oss, hentet slepetau og hektet på, og vips så var vi tilbake på veien! :) Jeg takket og let vel og vi fortsatte ferden mot Sverige. Både junior og jeg ble enige om at slepetau, spade og votter kan være kjekt å ha i bilen. I dag manglet vi alle disse tre tingene, så godt var det at hjelperen vår hadde tau. I ettertid kom jeg på en ting vi glemte når vi gikk ut av bilen, denne gule refleksvesen skulle selvfølgelig vært på når vi holdt på ute der og stanset andre biler, men man kan ikke huske på alt heller...
Hadde ikke kjørt langt når jeg syntes bilen oppførte ser rart, det ristet og dirret i rattet. Snø, masse snø på alle åpne steder under bilen var nok grunnen. Fikk vekk det meste og fortsatte, men da begynte franskmannen og nærme seg kokepunktet, tiltross for kalddusjen den hadde fått så ble det tydeligvis varmere og varmere, vi nærmet oss parkeringshuset under senteret da STOP lyste opp i panelet! Man trenger faktisk ikke å følge med på temperaturmåleren har jeg faktisk lært i dag, selv om det kanskje er en fordel?
Vi stoppet ed en gang vi kom innenfor porten, og fikk slått og pirket ut enda mer snø, i grillen, i vifta foran og i motorrommet. Nok til at bilen kunne parkeres på folkevis i varmt parkeringshus som forhåpentligvis ville smelte resten mens vi handlet.
To timer gjorde mye, men ikke nok, og etterhvert oppdaget jeg enda en vifte foran, bak grillen som også hadde mye snø. Da gikk resten av veien hjem greit, ikke mer nesten koking, bare glatte veier, men nå med utstyret i orden:

Slepetau og spade innkjøpt!

Så hva har jeg lært i dag? Jo, en: ha på refleksvest når uhellet er ute, jeg tror det er enklere å få hjelp da, to; at bilen faktisk sier fra når temperaturen blir for høy!