God dag, korps.

Hvordan står det til?
Jeg er med i et korps i vekst! Det er godt å vite. Det som ikke er like fint å tenke på er at andre steder skjer det motsatte. Korps, og da i særdeleshet skolekorps tvinges til å legge ned rett og slett på grunn av manglende rekruttering.

Jeg spiller i skolekorps. Har ikke alltid gjort det, men de siste 13 årene er det her jeg har vært. I et skolekorps som var i ferd med å dø ut. Jeg trengte et korps, og skolekorpset trengte medlemmer.
Jeg var nyskilt og hadde ikke lenger anledning til å dra vekk på mandagskvelden for å dyrke hobbyen min og måtte dermed finne på noe annet lurt. Skolekorpset fikk da to nye medlemmer, sønnen min og meg. Datter måtte også være med på hver bidige øvelse og ble etterhvert en del av korpset hun også. Vår familie hadde da 100 % oppslutning i korpset.

Nå har ungene mine sluttet, men jeg synes det er behagelig å spille i korpset på hjemstedet, og jeg er ikke den eneste voksne som er med, av 25 spillende medlemmer er det seks voksne støttespillere som er godtatt som skolekorpsmusikanter!

Jeg er som tidligere nevnt fra en korpsfamilie, vi var seks av sju som spilte, den syvende, mor strøk skjorter og bakte kaker. Far var i sin tid med å stifte korpset som jeg debuterte i, og selv ikke foldekjørt til litt ned på lårene og hvite, lange knestrømper skremte meg fra å fortsette. :)
Som nystiftet korps med lite penger var det røde busseruller som var uniformen! Til stor glede for andre korps som kunne le rått av påkledningen til Vestsida skolekorps. Redningen kom i form av Østensjø skoles musikkkorps sin fornyelse av garderoben, og det var med stolthet at korpset kunne i kle seg i ordentlige uniformer. Guttene med jakker og bukser og jentene med korte skjørt og knestrømper.

Hva jeg vil med dette innlegget? Jeg håper at trenden snur og at korps en gang igjen blir en populær greie.

Lenge leve korpsbevegelsen!!