I går var prinsessen ute på vift igjen, og som vanlig skulle mor vekkes når hun var trygt i hus. Sånn jeg gjorde da jeg bodde hjemme og forøvrig fremdeles gjør dersom jeg skal dit etter å ha vært ute på ett eller annet. Jeg vet at det var først da alle som var ute hadde "stemplet" inn at mor og far i sin tid kunne legge seg å sove. Som jeg nå, da det er jeg som er forelder med "unger" ute på livet.
Vi snakket om akkurat det å vente i bilen, på vei hjem fra julefeiringen hjemme hos mor i går. Kom vel egentlig inn på temaet da vi kjørte forbi Bleiken. Av en eller annen grunn har det Bleikennavnet brent seg fast, så når jeg kjører forbi avkjøringen tenker jeg alltid på det konduktøren sa når toget nærmet seg den stasjonen; Neste stasjon er Bleiken, avstigning (f.eks) venstre side. Det ble brukt særdeles tynn l i navnet og det er vel det som egentlig gjorde det så kvalmt, ja, for det var det jeg syntes det var, kvalmt. Men altså, en gang havnet jeg på Bleiken, i en stol for natta. Sittende og vente på at uværet skulle gi seg og veier skulle repareres slik at jeg kunne komme meg hjem til mor og far. Som jeg trodde skulle bli glad da jeg tross alt kom. Jeg hadde jobbet mange helger og skulle endelig ha fri og hjem. Med toget til Fluberg. I Oslo, som på resten av Østlandet var det et forferdelig uvær denne fredagen og toget kom bare til Kjelsås før strømmen gikk og toget ble trukket tilbake til Sentralbanestasjonen. Der skulle det settes opp buss for tog! Jeg ringte hjem og sa fra at jeg ikke trengte å bli hentet på Fluberg. Tanken var å overraske mor og far i stedet med og allikevel og komme. Men, da hadde jeg nok muligens måtte kommet meg på riktig buss, ikke den som gikk til Brandbu og Bleiken... Der jeg havnet, men siden mor og far ikke visste at jeg kom så tenkte ikke jeg noe mer på å gi beskjed om at jeg var der jeg var når jeg fikk bli med noen fra bussen hjem og sove i en stol der til dagen etter.
Hadde jeg visst at mor skulle ringe på hybelhuset jeg bodde på for å snakke med meg og finne ut at jeg ikke var der, hadde jeg nok valgt å si fra, men jeg trodde ikke hun ville gjøre det. Dette var jo lenge før mobiltelefonen og ikke ringte man like mye til hverandre eller og jeg hadde jo snakket med dem, ikke sant?
Lørdagen opprant og uværet hadde lagt seg. Jeg fikk tatt en buss til Hov og ringte fra en kiosk for å overraske med at jeg kom allikevel!!! Hva fikk jeg? En skyllebøtte så det stod etter. Hvor i all verden hadde jeg vært?
De hadde ikke fått etterlyst meg på grunn av tiden jeg hadde vært savnet, men legevakter, sykehus og ja, fengsler (les; fyllearrester) var blitt kontaktet i jakten på meg som satt på Bleiken og sov i en stol og ante fred og ingen fare.
Gleden over å høre fra meg utløste i stedet et sinne som bunnet ut i frykten de hadde følt. Moralen er, meld alltid fra hvor du er om det kan være noen som venter :)
Hva man forresten husker, jeg hadde en Kirps paraply som jeg hadde fått i konfirmasjonsgave av søstrene mine, den glemte jeg igjen på Oslo S den kvelden.
Vi snakket om akkurat det å vente i bilen, på vei hjem fra julefeiringen hjemme hos mor i går. Kom vel egentlig inn på temaet da vi kjørte forbi Bleiken. Av en eller annen grunn har det Bleikennavnet brent seg fast, så når jeg kjører forbi avkjøringen tenker jeg alltid på det konduktøren sa når toget nærmet seg den stasjonen; Neste stasjon er Bleiken, avstigning (f.eks) venstre side. Det ble brukt særdeles tynn l i navnet og det er vel det som egentlig gjorde det så kvalmt, ja, for det var det jeg syntes det var, kvalmt. Men altså, en gang havnet jeg på Bleiken, i en stol for natta. Sittende og vente på at uværet skulle gi seg og veier skulle repareres slik at jeg kunne komme meg hjem til mor og far. Som jeg trodde skulle bli glad da jeg tross alt kom. Jeg hadde jobbet mange helger og skulle endelig ha fri og hjem. Med toget til Fluberg. I Oslo, som på resten av Østlandet var det et forferdelig uvær denne fredagen og toget kom bare til Kjelsås før strømmen gikk og toget ble trukket tilbake til Sentralbanestasjonen. Der skulle det settes opp buss for tog! Jeg ringte hjem og sa fra at jeg ikke trengte å bli hentet på Fluberg. Tanken var å overraske mor og far i stedet med og allikevel og komme. Men, da hadde jeg nok muligens måtte kommet meg på riktig buss, ikke den som gikk til Brandbu og Bleiken... Der jeg havnet, men siden mor og far ikke visste at jeg kom så tenkte ikke jeg noe mer på å gi beskjed om at jeg var der jeg var når jeg fikk bli med noen fra bussen hjem og sove i en stol der til dagen etter.
Hadde jeg visst at mor skulle ringe på hybelhuset jeg bodde på for å snakke med meg og finne ut at jeg ikke var der, hadde jeg nok valgt å si fra, men jeg trodde ikke hun ville gjøre det. Dette var jo lenge før mobiltelefonen og ikke ringte man like mye til hverandre eller og jeg hadde jo snakket med dem, ikke sant?
Lørdagen opprant og uværet hadde lagt seg. Jeg fikk tatt en buss til Hov og ringte fra en kiosk for å overraske med at jeg kom allikevel!!! Hva fikk jeg? En skyllebøtte så det stod etter. Hvor i all verden hadde jeg vært?
De hadde ikke fått etterlyst meg på grunn av tiden jeg hadde vært savnet, men legevakter, sykehus og ja, fengsler (les; fyllearrester) var blitt kontaktet i jakten på meg som satt på Bleiken og sov i en stol og ante fred og ingen fare.
Gleden over å høre fra meg utløste i stedet et sinne som bunnet ut i frykten de hadde følt. Moralen er, meld alltid fra hvor du er om det kan være noen som venter :)
Hva man forresten husker, jeg hadde en Kirps paraply som jeg hadde fått i konfirmasjonsgave av søstrene mine, den glemte jeg igjen på Oslo S den kvelden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar