Vondt, men godt

Jeg kjenner mine egne begrensninger når det gjelder fysisk aktivitet og vet å gi meg nesten i tide.

Nå er jeg inne igjen fra årets første skitur, på fjorårets smøring la jeg i vei. Optimisten i meg trodde på en tur inn til skihytta, men det ble for langt i dag. Feste var bra, gliden likeså, men kondisen holder rett og slett ikke mål (jeg bør kanskje vurdere å legge inn kondisjonstrening i noen av treningsøktene mine, ikke bare tenke at det er slitsomt så det dropper jeg).

Hadde jeg tenkt meg litt om i dag hadde jeg i det minste tatt en dose astmamedisin før jeg la i vei, men den puttet jeg bare i lomma, sånn for sikkerhetsskyld må den med over alt jeg ferdes, uten er jeg lost, selv om jeg ytterst sjelden har bruk for den. Etter endt tur skrek luftveiene mine etter noe, og det var ikke røyk. Nå 20 minutter er jeg fortsatt ikke spesielt lysten på å røyke, jeg kjenner at det vil gjøre vondt. Så da er der kanskje ikke så pussig at det er når jeg er ute og går på ski at jeg tenker nå skal jeg slutte å røyke. For jeg liker faktisk å gå på ski, gjerne fort og gjerne langt, og selv om det gjør litt vondt så er det sånn deilig vondt, det er liksom så vondt at det blir godt.
Og etterpå, for ikke å snakke om etterpå, jeg føler meg rett og slett som et nytt menneske. Det er da jeg nesten føler meg sunn.



Nå er skiene parkert for i dag, men satser på flere turer, med den snømengden som er nå så bør det være skiføre en lang stund til, og jeg skal benytte meg av det.

Men min mangeårige drøm om Birkebeiner'n er i ferd med å smuldre opp, det får forbli en drøm, jeg vil aldri komme i så god form at jeg kan melde meg på noe sånt.